En pinse og bursdag er over....

Først vil jeg få gratulere Kåre med dagen idag. Håper at det ble en bra dag.
Dagen og pinsen er over for dette året, og det har vært en koselig dag i familiens tegn. Tidlig idag dro vi til Hof på ridestevnet i Dressur-ridning. Veldig bra vær, men litt kaldt når sola gjemte seg bort. Christina red som vanlig veldig bra, og fikk en delt 2. plass og ei fin rød sløyfe i konkurransen. Hennes kusine Ane debuterte idag og gjorde også en bra figur. Det dro ut med premieutdelingen, så vi dro hjemover litt før de ble ferdige.

Det forventes kanskje litt oppdekking når man ber til grilling, så litt forberedelser må vel til. Det meste var klargjort på forhånd, men litt småtteri gjenstår alltid til det siste. Dessuten må man jo beregne litt ekstra tid p.g.a uventede forsinkelser. Det ble en del "ventepølser" så klart !! Men ellers tror jeg at maten smakte godt, fordi alle fatene ble nesten tomme. Til og med div. salater gikk med idag og det er jo veldig positivt. Grønn mat er sund mat heter det jo.

Når gubbis har bursdag, så er det liksom greitt med uteparty, men idag måtte vi trekke inn i de indre gemakker. Regnet kom over oss gitt, og det ble litt kaldt og spise ute. Derfor grillet vi ute og spiste inne. Ikke noe problem det heller.

Det som overrasket, mest var vel kanskje at jubilanten og vi fikk et uventet besøk. Elisabeth, vår niese og guttas kusine dukket plutselig opp ved kaffebordet. Og da fikk munnen virkelig diarè tror jeg. Regner nok med at en eller annen hadde en liten finger med her, i dette hemmelige spillet, men hyggelig var det iallfall . Tror ikke noen av oss som kunne huske NÅR hun sist var på besøk her i huset. Skal hilse så mye fra jubilanten og takke for en fin dag.

Sommertur til Nord-Långø ved Strømstad

En av sommerens første og største høydepunkter for vår del, må vel være dagsturene til LHL i Holmestrand. Vi har fått anledning til å bli med i år også, og været ble jo knallbra, tross dystre spådommer.

29 personer sto forventningsfulle og ventet på bussen som skulle føre oss videre mot Sverige og Nordby-centeret. Her stanset vi for å innta en rask matbit, før vi fortsatte sørover til Strømstad. Her ble det først anledning til litt Harry-handel, før turen gikk ned til havna. Turen skulle derfra skulle gå med båt ut til ”Alaska” på Nord Långø. M/S ”Sara” lå klar ventet på oss, og overfarten tok bare 20 min i varm og deilig sol. Vi kunne høre bulder og brak inne over land, men det brydde vi oss ikke om.

Ute på øya ble vi møtt av vår guide Britt Marie og hennes mann og gartner Gøran Dave.

Her fikk vi høre om livet til gullgräverskan Hilma. Den eventyrlystne fiskerdatteren fra Syd- Hällsø utenfor Strømstad . I 1896 gjorde hun, 26 år gammel, det mange andre norske og svenske drømte om, tok båten til Amerika. Etter fire år som hushjelp i New York, ga hun seg i vei vestover, lokket av ryktene om at det var muligheter til å finne gull i Klondike.

Hun levde nok et hardt liv der borte, og i hele 15 år bodde hun ute blant ville dyr, før hun igjen ga livstegn fra seg. Det ble også fortalt at hun levde blant indianere og annet streifende folk, før hun slo seg ned langt mot nord i Alaska. Der ble hun også gift med en nordmann som hun traff, John Svedal fra Trondheim.

På 1920-tallet reiste hun tilbake til Sverige i en alder av 60 år. Hun kom hjem for å ta imot sin arv; en stykke land på øya Nord-Långø. Her skapte hun, trolig inspirert av de fine havene i Kalifornia, sitt eget paradis. Med hjelp av stener, skjell og sement, lot hun bygge terrasser, tempel, tårn og andre fantasifulle bygninger. Langsomt, og med hjelp av tre flinke og erfarne menn fra naboøyene, vokste det fram et Alaska, som vi i dag kan gå rundt og beundre. I 1962 brandt den store bungalowen hennes ned til grunnen, og den har myndighetene hittil ikke gitt tillatelse til å bygge opp igjen.

Etter Hilma`s død forfalt dessverre hennes livsværk, men med store innsatser har man i dag gjenskapt det unike miljø. Ikke minst har den store blomsterprakten blitt tilbakeført.

Jeg har forsøkt å få med litt av historien til Hilma, som døde i 1965, 95 år gammel. Men det finnes nok mye mer å lese om hennes liv både i USA og her hjemme i Sverige. Men det kan du finne mer om bl.a her, og her og her.

Turen er herved anbefalt, og det er lett og kombinere med båten "Bohus" hjemover til Sandefjord og Norge. Legger ved endel bilder som jeg tok på turen vår. Jeg tror de fleste av dem taler for seg selv.

(Klikk på bildene, så blir de større)

Forventningsfulle går gjengen ombord i M/S Sara.

Farvel til Strømstad og de meget regnfulle skyene.

Inngangsporten var en flott portal. Hilma hadde også laget sin egen "Golden Gate" men den ligger oppi skogen ett sted. Dit kom jeg meg visst ikke....

Vannposten måtte jo prøves da :)



På venstre side har vi Hilma`s hytte den første vinteren. Samme hytta fra utsiden. Her til høyre.


I bildet på høyre side ligger Vindarnas tempel. Et japansk-inspirert byggverk på murte pæler. Den hvite "pynten" har nok også sin funkjon. Det virket som om de lyste opp "rommet" under det store 8-kantede taket. Det var forresten hvite, ganske store skjell. Veldig virkningsfullt iallfall.






Til venstre, et oversiktsbilde med danseplassen nærmest.


Til høyre har vi vel en utgave av datidens sittegruppe. Ikke like komfortabel som de vi bruker idag kanskje. :)




Denne flotte granitt-blomsten er også værd ett syn. Mest lignet den vel på en badminton-ball syntes jeg men...


Det var forøvrig veldig rik og vakker fauna på Nord Långø. Men jeg er dessverre ikke så kjent med navn på disse rosa/lilla blomstene til høyre her. De har fine groforhold her iallfall, det er tydelig å se.




Da kom regnet...
Men vi sitter allerede ombord på Bohus, og bare venter på at båten starter opp. En utrolig flott sommertorsdag. Helt utenom det vanlige. Mange takk til Bjørn og Magda som var medansvarlig for denne herlige turen.

Dagen derpå

Etter to lange dager i senga, har jeg kommet meg på beina igjen. Men dagen idag har også vært lang og kjedelig. Først på dagen idag dro gubben på apoteket etter litt nesespray til meg + at jeg fikk tak i litt kortison og antibiotika. Jeg har fått Bihulebetennelse og influensa, så da er det bare å smøre seg med tålmodighet. Her har jeg sikra meg til nye hostekuler og tett nese. Litt trist å være sengeliggende når jeg vet at andre har det fint sammen med sine kjære, men jeg skal ikke klage. Det er alltid noen som har det værre, og jeg er jo snart frisk igjen.



Heldigvis for meg, så tok Kåre med seg fotoapparatet ut på 17. mai feiringa. Så nå jeg har sitti og kosa meg med bildene derfra. Skulle jo veldig gjerne ha feiret sammen med familien min. Men det kommer jo flere anledninger. Har litt lyst til å dele noen av bildene med dere. Syntes selv at jeg har en flott familie. Jeg savnet at den eldste ikke var her, men han var på turnusjobb på Stord. Håper at det var greitt der også Frank.

Travle dager

Det er blitt litt lite med blogging i det siste, men det skjer så mye rundt meg at tiden har blitt litt knapp til denne siden her.
For det første vil jeg nevne at april og mai er familiens to store bursdags måneder. Så det har blitt endel mye bløtkaker og andre godsaker i det siste. Ja jeg satt faktiskt og regnet over hvor mange bursdager det er i vår nærmeste familie i april og mai. Da har jeg kun regnet med dager for egne søsken/svoger/svigerinner, vårt barnebarn, våre tante/onkelbarn, og sist men ikke minst, far sjøl. Det ble tilsammen 13 bursdager. Ikke alltid like lett å holde styr på kanskje, men det har gått bra hittil da. Kanskje jeg skal benytte anledningen til å sende mine gratulasjoner til dere alle sammen, store som små.

Pga all denne kakespisingen, har jeg nå endelig starta opp med litt trening igjen. Det ser ut til at det trengs. Så denne siste uken har jeg vært i aktivitet på treningssenteret PULS ved Kleivbrottet. Jeg regner ikke med at det vil skje et under de første ukene, men håper på at jeg kan komme i litt bedre form på sikt iallfall. Det er verd et forsøk. Det er ny treningsøkt i morgen tidlig. Opp og hoppe mor... Syntes kanskje at det kan virke litt dyrt i utgangspunktet, men håper at det er en god investering.

Men vet du hva? En sprø kjerring har flyttet inn hos meg. Nei, ikke med min tillatelse, og ikke betaler hun for seg heller. Hun bare er der!

Hvor som helst.

Når jeg går til speilet for å sminke meg, stiller hun seg den sprøe kjerringa, rett foran meg!

Der står hun med rynkete ansikt, blasse øyne og dobbelthake, hun har bilringer rundt magen og nekter å flytte seg!

Jeg har ropt til henne og bedt henne gå vekk, men hun skriker bare tilbake. (Det blir hun ikke penere av!!)

Hun går i min garderobe også, og forandrer klærne mine. Jeg har ganske smal midje, har fått mange komplimenter i alle år, men hun syr inn klærne så de strammer forferdelig når jeg forsøker å komme inn i dem.

Papirene mine kaster hun, og flytter på alt sånn at jeg ikke finner tingene mine der jeg la dem.

Hun kjøper med seg hjem både sjokolade og snacks og legger i skapene mine! Det burde hun ikke gjøre for det virker som hun har problemer med vekten.. Jeg derimot kan jo unne meg litt innimellom, men det virker som om hun sluker i seg det meste!

Jeg selv har som vane å ha en flaske vin i kjøleskapet, for det er så godt å ta ett glass til maten. Neste morgen er flasken ofte tom, så hun har jo tydeligvis problemer på det området også.

Når jeg er i en butikk og ber om klær i min størrelse, ser betjeningen rart på meg. Kjerringa har tydeligvis vært der også!

Når jeg til slutt fikk på meg en flott svart liten kjole og gikk til speilet er det samme visa; kjerringa stilte seg foran meg, og hadde jammen tatt på seg helt lik kjole som meg. Behøver jeg å si at hun så latterlig ut i den !!!

Hun har tullet med telefonen også så den sjelden ringer og telefonsvareren tar ikke imot noen beskjeder. Og jeg vet jo at jeg egentlig er ganske populær. Det har jeg egentlig
alltid vært.. og draget det har jeg jo også. Men siden kjerringa flyttet inn så hører jeg sjelden fra noen!!!!!

Når jeg ser på tv har hun vært framme og skrudd ned lyden så jeg knapt kan høre om jeg ikke skrur den opp igjen. Hun er sikkert mye eldre enn meg og hører dårlig også!

Det siste hun har gjort er å tulle med madrassen min, så når jeg våkner kjenner jeg meg støl og stiv, har vondt både her og der.

Hva skal jeg gjøre?

Om det er noen som vet hvor den kjerringa kommer fra, så vær så snill og fortell meg det snarest.For hvis jeg ikke blir kvitt henne må jeg nok tenke på å flytte!!!

Denne teksten kom som epost hit denne uken, og jeg syntes at den var litt treffende.... :-) :-)

Uteplassen min...

Endelig er den på plass. Gruppa som jeg har titta på opptil flere ganger i det siste. Gubben ga seg over til slutt, og da var jeg ikke sen om å benytte sjansen. Hehe. De blomstrede putene fulgte ikke med til gruppa, men de passet så godt til det andre, så da ble det til at vi kjøpte de i tillegg. Syntes kanskje at det ble litt lite med bare de småputene i ryggen.

Så nå kan sommer og varme dager bare komme hit. Uteplassen min bare venter på besøk. Hittil er litt lite blomster der ute, men det er først og fremst pga av de kalde nettene. Med under 0 grader flere netter på rad, så er det like greitt å vente litt til.
Det ser litt stusselig ut på bordet ennå, men det lurer nok noe smågodt i de indre gjømmer. En liten kaffe kopp eller et lite avkjølende glass er vel ikke å forakte. Gleder meg til å bruke denne fine plassen etterhvert. Hittil har jo varmen valgt å holde seg på avstand, men til pinse, om ikke før, blir det nok en liten markering.

Gryta hennar Mor.

Jeg har ei kjempestor jerngryte som jeg var så heldig å få med meg fra mine foreldres hage. De brukte den til å plante blomster i. Men før den ble plassert i hagen, så ble gryta benyttet som kokekar til min mors klesvask. Det var ikke alle som hadde innlagt vann tidlig på -50 tallet. Og ennå færre som hadde egen vaskemaskin. Jeg kan ennå huske hvor stor stas det var, da vi fikk vann i springen og vaskemasinen kom i hus. Det ble en stor forandring ja. (Her til høyre ser du nesten maken til mine foreldres første vaskemaskin)

Men tilbake til historien om gryta....
Jeg husker at brønnen var dekket med et stort lokk av treværk, og en liten lem til å løfte av. Vannet ble heiset opp fra brønnhullet med bøtter som var knytt fast med et langt tau. Så det var mange tunge løft som skulle til for å fylle den store gryta med vann. Og om vinteren hendte det seg vel at noen bøtter med snø også ble benyttet. Mellom brønnen og huset vårt, gikk det en gammel kjerrevei. Så det var et godt stykke å gå med klesvaska ned til vaskeplassen. Dermed ble det vel ofte slik at vi tre barna måtte passe litt på hverandre da, når det var storvask på gang.

En vinterdag sto mor og vaska laken og dynetrekk nede ved brønnen. Det er jo som kjent noen store flak med stoff, og spesielt tunge og håndtere når det er våte. Ikke var min mor spesielt stor av vekst heller, bare 152 cm over bakken. Så det var sikkert tungt og drive med både klesvask og de tunge vannbøttene.
Denne dagen hadde hun bare ei skylling igjen og gryta var på det næmeste full av oppvarmet vann. Hun ville bare spe på med et par bøtter snø nå, så var det hele vaska klar til å ta opp av vannet, men..... den siste bøtta inneholdt litt mere enn bare snø dessverre. Nysnøen gjemte nemlig på et par tre hestelort-kuler som oppløse seg i vannet, og dermed måtte hele klesvaska vaskes på ny. Det ble nok ikke brukt snø til opptining så mange ganger etter den opplevelsen kan jeg tenke meg. Jeg tror nok mor gråt da hun oppdaget det. Hun har fortalte denne historien mange ganger, så det var nok en riktig lærepenge for henne.

Jeg har som sagt overtatt denne store jerngryta nå, og jeg har også plantet blomster i den. Og denne historien passer jeg på og fortelle, når noen spør om hvor den flotte gryta kommer fra.

Klargjøring til fine mai-dager

Ja nå kan mai bare komme. Jeg er klar. Igår ble det striglet og blåst i hagen. Og "sjefen" i huset sto for blåsten. Han hentet fram høytrykkspyleren og renset grillplassen for gammel skitt. ... og jeg skal si det ble rent ja. Her skal det grilles i sommer håper vi. Plassen er iallfall klargjort, så da er det bare å vente på finværet.

...og mor har forsøkt å pynte litt i blomsterbedet. Det har blitt noen nye planter, men det meste er kommet tilbake fra forrige år. Nå bare går jeg og håper på at været skal holde seg. Det er nok i det tidligste laget å plante ennå, så hittil ble det bare noen stemorsplanter i bakken. Men siden naboen skal ha konfirmasjon 2. mai, er det jo litt hyggelig å pynte litt her også.

Ellers har vi handlet litt til å ha i krukkene. De er det jo mulighet til å hente inn om kveldene, dersom varmen lar vente på seg. Ute på trappa har jeg plantet et par pelargonia + litt eføy. Jeg syntes at det ble ganske fint, og håper at eventulle gjester føler seg velkommen.

Denne lille piken her har jeg etterhvert planer om å plassere ute på plenen. Men med et par glade, fotballsparkende barnebarn står den nok tryggest på trappa inntil videre.



Borte ved terrassen har jeg i år, som i fjor, plassert to andre store krukker. De har også fått nye pelargonia og grønne eføyer. Jeg skjønner det ikke helt, men tror at jeg har fått "dilla" på disse fargerike platene. De minner meg veldig om min mormor som alltid hadde slike blomster i vinduene sine. Kanskje er jeg så heldig at mine barnebarn vil huske meg og mine pelargonier.. Det hadde jo vært koselig. Håper at jeg kan få til disse gode, gamledagse platene i år også.

Ønsker at mine lesere vil få mange flotte dager nå utover i mai. Det er nok mange som skal feire både konfirmasjoner og jubileum tenker jeg. Dessuten er det mye annet man kan feire, f. eks 1. mai og 17. mai. Gratulerer med dagene som kommer og lykke til....

Brunsnegler

Ursj og irsj for et ufyselig vesen. I fjor høst trodde vi at dette ekle, slimete krypet endelig var på tilbakegang fra vår hage. Da var det nesten ikke brunsnegler å se på plenen eller i gata her vi bor. Og vi hadde faktisk gledet oss litt til å gå en ny vår i møte. Ikke minst etter den lange og meget kalde vinteren vi har hatt her på østlandet. Nå måtte da vel denne mordersneglen endelig ha funnet veien til de evige jaktmarker...

Men sååå feil kan man faktisk ta. For i går kveld da jeg var ute en liten kveldstur, visste jeg nesten ikke hvor jeg skulle plassere beina. Det var tett i tett med snegler på gangveien. Og de hadde ikke tenkt å flytte på seg slik at jeg kunne gå "tørrskodd" forbi dem. Det er en pest og en plage for både folk og fe. Lurer på om myndighetene snart har tenkt å ta opp kampen og hjelpe til med å bli kvitt dette utrivelige og klissete, ekle krapylet. Jeg tror ikke at enkeltmennesker kan klare det alene. Her må det nok skarpere lut til for å komme i mål.