Morokulien og brevvenninner i 50 år

For ca. 14 dager siden fikk jeg en hyggelig telefon fra min "gamle" svenske brevvenninne Elisabeth, og spørsmål om vi kunne tenke oss et besøk. Og det sier man da ikke nei til vel. Elisabeth og jeg har vært brevvenner i 50 år faktisk.

Vi kan vel egentlig takk Lennart Hyland og hans "Morokulien"
Det hele begynte vel med at skoleelever i Sverige og Norge skulle sende et brev med endel opplysninger til en felles adresse. Derfra skulle disse fordeles til skolene i de respektive land på motsatt side av grensen. Videre fikk vi selv ta kontakt med vår tilsendte adresse dersom vi fortsatt ville være med på dette prosjektet.
Den som jeg fikk tildelt het Elisabeth og var like gammel som meg. Hun bodde på en liten gård utenfor Mellerud og hadde hest. Jeg husker at jeg var veldig spendt på om hun ville svare på brevet mitt, og det tok utrolig lang tid før det kom noe svar.

Vi var vel ikke noen store brevskrivere noen av oss, men vi holdt iallfall kontakt opp igjennom ungdomsårene med et lite kort til jul og gratulasjoner til bursdager osv. Etterhvert så ble vi jo gifte begge to på hver vår kant, og fikk barn. Da ble det liksom litt mer intresant og gjenoppta kontakten, og vi fant fort ut at det egentlig ikke var så langt over grensa for å besøke hverandre.
Ikke bare var det Elisabeth og jeg som hadde mye å prate om, neida; begge våre respektive fant også tonen umiddelbart.

Her er et bilde av mine svenske venner da vi var på besøk hos dem i 2008.

Sommeren i 1971 var vi for første gang på besøk i Mellerud, og det var et forrykende regn- og tordenvær. Vi hadde jo deres adresse, men huset var uten nr. så vi hadde store problemer med å finne det. Gikk fra hus til hus før vi endelig kom til den rette trappa, kliss våte. Og praten og latteren satt løst både da og nå, det kan jeg underskrive på. Vi har hatt mange fine stunder sammen.

I ettertid har vi truffet hverandre mange ganger, både her, og i Mellerud. Flere somre hadde de med seg sin campingvogn hit, og vi leide campinghytte på Vita Sannar ved Vänern. Ved en av turene våre besøkte vi også Dalslandskanal og Akvedukten ved Håverud. Her krysser nemlig både kanalen, jernbanen og den vanlige broen hverandre på tre forskjellige nivåer. Et flott stykke arbeid som ble påbegynt i 1864.

Og altså nå sist var det vi som fikk besøk. Vi har som alltid masse og fortelle hverandre og prate om, og vi skal selvfølgelig fortsette å treffes.

Så jeg vil til sist rette en takk til de som i sin tid kom på denne ideen om å lage et eget "rike" på grensen mellom Norge og Sverige. Stedet som ble valgt et ved fredsmonumentet på grensen mellom Eidskog i Hedmark og Eda i Värmland. Her kan du lese litt mer om denne høytidelige starten