En gammel julehistorie

Idag fant jeg noen gamle papirer i skoeske som jeg hadde lagt til side. Den sto sammen med julepynten fra mitt barndomshjem. Oppi esken fant jeg bl.a. noen gamle skrivebøker fra 8. klasse eller framhaldskolen som det het dengang. Det lå også et lite julehefte der, som endel av elevene hadde samarbeidet om.
Jeg ble jo sittende her og mimre litt da, og fikk litt lyst til fortelle den ene historien videre til dere. Dette var altså mitt bidrag til det håndskrevne gamle julehefte, skrevet akkurat slik som jeg skrev dengang.


Den sjeldne julegaven.
Ja, ja, i morgen er det julekvelden da, sa lille Jan til seg selv, og så inn i det store utstillingsvinduet. Øynene hans ble store og blanke. Du verden, så mange fine leiker det var å få kjøpt. Men det hjalp ikke å ønske seg noe, for han ville ikke få noen julepresanger likevel.
Ofte syntes Jan at allting var så trist og leitt, og han var aldri ordentlig glad som andre barn. Han gledet seg ikke det spor til julekvelden. Nå var bestemoren blitt syk også. Doktoren sa at hun måtte ligge. Det var synd på bestemor. Fattig, gammel og skrøpelig var hun. Han visste at bestemor gjerne ville gi ham en julepresang, men når hun ikke hadde råd, var det ikke så greitt.

Åja, denne julen ville nok gå, den også. I fjor fikk han heller ingen julepresanger. Men det nyttet ikke å tape motet for det. Forresten var det ingen grunn til å klage. Hjemme hos bestemor hadde han det varmt og godt, og ei god seng hadde han å ligge i. Det var nok av dem som ikke hadde noe av det. Jan kunne ikke slippe blikket i fra alle de fine sakene. Plutselig hørte han en stemme bak seg: "Hva heter du, da?" "Jeg heter Jan Bruheim", svarte han. Det sto en fremmed mann og så på ham. "Du gleder deg vel svært til julekvelden ?" spurte mannen. "Nei!, svarte Jan, "jeg gleder meg ikke. Jeg har mistet både moren og faren min, så jeg bor hos den snille bestemoren min. Men nå er hun blitt syk. "Det var da leitt å høre" sa mannen. Nå hva må du fortelle meg, Jan, hva ønsker du deg til jul?" Jan tenkte seg litt om før han sa: "Jeg ønsker at bestemoren min blir frisk." "Du er sannelig er god og snill gutt," sa mannen. "Det er ikke mange slike gutter som deg. Hvor bor du, da?" spurte han. Jan fortalte ham det, og så forsvant mannen like fort som han hadde kommet.

Jan tenkte på bestemor som lå der hjemme, og så ruslet han hjemover igjen. Da han kom hjem, fortalte han ikke bestemor om møtet med mannen i byen. Bestemor bad ham sette på "Kaffe-Lars." Det gjorde han, og mens den varmet seg, dekte han på det lille bordet ved senga til bestemoren. Han tok også fram noen kaker. Jan var så stille. Han tenkte nok på mor og far. Han tenkte på hvordan det ville ha vært hvis de hadde levd. Han kunne ikke huske sine foreldre, men bestemor hadde fortalt at de var blitt drept i en bilulykke. Av bestemor hadde han fått et bilde av dem. "Vil du gi meg litt mer kaffe, Jan?" spurte bestemor. "Ja, det skal du få," sa han og gjespet. "Jeg tror du får gå å legge deg. Du ser så trøtt ut," sa bestemor. Etter å ha sagt god natt, tuslet han ut i soverommet sitt.

Denne natten hadde han en hyggelig drøm. Det var julekveld, og han satt sammen med mor og far og bestemor ved det lille juletreet. Under treet var det mange pakker. Faren klappet ham på kinnet og sa: "Du er sannelig en god og snill gutt, det er ikke mange slike barn som deg." Alle pakkene under treet var hans. Jan åpnet dem. De inneholdt bare slike ting som han manglet og ønsket seg. Ny dress, beksømstøvler, strømper og mye mer. Men den aller fineste gaven var likevel skøytene, ordentlige skøyter med støvler på.

Da Jan våknet, lukket han øynene fort igjen. Han ville så gjerne drømme mer, men nei. Han reiste seg opp i senga, og der, midt på gulvet stod bestemor. "Er du oppe bestemor?" spurte han forbauset. "Ja, men du må se å komme deg opp. Maten står ferdig på bordet. Det er jo langt på dagen alt. Kom, nå!" Nå forsto Jan at ønsket hans hadde gått i oppfyllelse. Hun hadde laget kjøttkaker, og det var det beste Jan visste.

Da de sto med oppvasken, banket det på døra. "Kom inn!" sa bestemor. Og inn av døra kom den samme mannen som Jan hadde møtt i byen. På ryggen hadde han en stor ryggsekk. Den satte han fra seg i entrèen, og bestemor bad han og Jan gå inn i stua. (Bestemor kjente den fremmede mannen fra før, men det visste ikke Jan.)

Det var blitt mørkt ute, og mens bestemor tente lysene på juletreet, ble Jan bedt om å hente ryggsekken ute i entrèen. I den var det fullt av julegaver. Alle pakkene var til Jan. Det var lue, strømper, beksømstøvler, og på bunnen lå skøytene. Det var de fineste han hadde sett.

Så sa mannen: "Du fortalte meg at du ikke hadde noen foreldre. Nå lurte jeg på om du og bestemoren din ville bli med hjem til meg. Jeg er også alene." "Vil du , bestemor?" sa Jan. "Å ja, gutten min. Det vil jeg gjerne. "Ja, da gjør vi det slik da," sa mannen. Heretter kaller dere meg for far. Og i morgen tidlig flytter vi hjem til meg." Jan fikk altså en ny far i julegave, og det er det ikke alle som får..


Denne fortellingen ble lest opp av undertegnede på vår juletrefest i 1962. Det er jo snart 50 år siden, så historien er vel ikke så aktuell idag kanskje. Jeg husker at lærerens bemerkning var: En god historie, men noe amputert avslutning. :-) Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Jeg hadde nok avsluttet på en annen måte idag tenker jeg.