Kirketjener under 7 Våle-prester og bygdeskomaker

Min farfar, Lars Hvidsten, ble født 21.febr. i 1876 på Borge ved Svinevold. Altså for 135 år siden. Han var den eldste av tre søsken, og barn av Lise Martine og Anton Kristiansen Hvidsten. De giftet seg i nov. 1875 men etter bare 10 år så døde Anton, og hun ble alene med tre små barn. Jeg spurte bestefar engang om hvorfor han var "låghalt" på det ene benet, og svarte at han hadde falt ned fra stellebordet da han var liten. Det hadde nok ikke vært så lett å finne lege, slik at hofta og benet hans "leget" seg selv, med det resultat at det ene benet ble noe kortere enn det andre. Dermed forble han halt all sin tid.

Jeg har masse å fortelle om min bestefar, men skal begrense meg litt idag. Bl.a har jeg funnet et gammelt avisutklipp fra et intervju som ble gjort i 1958. Som overskriften sier var han kirketjener i Våle under 7 forskjellige prester, I 1917 begynte han som graver, og da stillingen som kirketjener ble ledig, søkte han den. Tidligere hadde hans svigerfar vært kirketjener og graver ved Våle kirke i flere år. Bestefar forteller også at det var "harde lønnsforhandlinger" med kirkevergen. Han ble tilbudt 600 kr pr år, men under 800 kr var det ikke snakk om noen kirketjenerjobb. Og det ble til slutt som Lars ville.

I sin tid som kirketjener arbeidet han under 7 forskjellige prester. Fire av de var riktignok vikarer, men de tre faste var prostene Sverdrup, Jørgensen og Storesund. Storesund var forøvrig en flittig gjest hos bestefar de siste årene mens han var sengeliggende. Ved krigens slutt i 1945 var bestefar Lars og min far i kirken for å ringe inn freden. Det har jeg skrevet litt om her.
Lars overlot etter 30 år, nøkler og jobb til min far Erling i 1947.


Bestefar var også pedell på Fjellborg i 4 og et halvt år, sammen med sin dyktige kone Elise. Elise og Lars giftet seg i 1904 og fikk 5 barn. Astri f. 1904, Arne f. 1905, Martha f. 1916, Lars f. 1918 og Erling f. 1922. Dessverre døde lille Martha du hun var bare 3 år. Familien bodde på forskjellige plasser mens barna var små. På bildet til høyre her er hele familien samlet på Fjellborg i 1929 . Av andre steder kan jeg nevne Bibo og Nåla.


Bestefar Lars ble ved sin lest som det heter. Han tok utdannelse som skomager i Oslo, og ble en velkjent bygdeskomaker. Han vandret rundt på gårdene og reparerte og sydde nytt, både seletøy og skotøy. Det ble mange sene kvelder ute på jobb, men da fikk han gjerne overnatte på gården.

Folk hadde ofte den uvanen at de, når de skulle ha nye støvler til jul, gjerne kom så sent med bestillingen, at han måtte sitte oppe hele julenatta og arbeide. Engang ble de nye støvlene levert klokka 9 på juledagsmorgen. Men slikt ville ikke kona Elise ha noe mere av. Hun ville ha jul som alle andre, og lærte folk opp til å være tidlig ute med bestilling dersom de skulle ha nytt skotøy. Fabrikklagde sko var en skjeldenhet på den tiden. Idag er det vel mere skjeldent med gode, gamledagse skomakere. Et gammelt yrke som dessverre ikke lenger er så attraktivt.