Mikkelrud, en fredet plett på jorden

I Aurskog kommune finnes det en liten nedlagt plass som heter Mikkelrud. Her har det opp i gjennom århundrer bodd flere generasjoner. Det er denne plassen jeg vil skrive litt om her.

Mikkelrud i forfall (Foto meg selv)

Låven for fall (Foto Liv Ofsdal)

For noen år siden ble dette gamle bruket fraflyttet, og forfallet var allerede da stort. Til alt hell ble det "oppdaget" av et par som fant glede i å forsøke å sette dette tilbake til den tilstand det engang var. Ikke full restaurering, men slik at ikke alt falt helt i sammen.
Plassen består i dag av et framhus, låve, sauefjøs og et stabbur. Stabburet er nok av litt nyere dato, men ellers var låven nede for telling, og de nederste 6-7 tømmerstokkene var rett og slett råtnet bort. Når det gjelder framhuset så var stueinngangen helt sammensunket, og selve taket lakk som en sil. Redningen ble i første omgang er stor presenning. Sauefjøset stod også på skrå og hadde nok også sett sine beste dager. Anne Lise Torvund og Tore Ovlien har pr idag fått en del støtte og hjelp fra bl.a. Kulturminnefondet til å sette låven tilbake til tidligere standard. Du kan lese mer om det her.

Mikkelrud har tidligere vært i min manns slekt, og vi har vært der et par ganger før. Men denne gangen skulle vi også få møte noen av de som hadde hatt sin besteforeldre Halvor og Kaia Kaspersen Sætra boende her.

Låven pr idag (Foto Liv Ofsdal

Halvor Kaspersen bodde her sammen med sine foreldre og søsken ved FT 1900.  Kaia var da hushjelp hos sine tilkomne svigerforeldre. Ja man trengte visst ikke store plassen på den tiden. Et rom + kjøkken og et lite kott i loftsetasjen. Det ble fortalt at Halvor og Kaia bodde på det loftsrommet de første årene etter at de ble gift og de fikk også to barn mens de bodde her. Ti år senere hadde riktignok Halvor og Kaia flyttet, men da var huset fyllt opp med skogsarbeidere, og det var registrert 15 personer under Mikkelrud. I tidligere tider ble det ryddet til beitelandskap for dyr og litt jord til selvberging. Det fantes både ku og sau på båsen, og i terrenget rundt husa ble det nok dyrka litt korn og poteter + en liten kjøkkenhage. Og folka på plassen var flinke til å bryte opp ny mark.

Solblom(Foto Liv Ofsdal)

Plakett fra Norsk Kulturminne fond (Foto Liv Ofsdal)

Utmarka er nesten verd et kapittel for seg selv. Her har det opp igjennom tidene vært minimalt med gjødsling, dvs. kun som utmark for noen få sauer. De hadde imidlertid store områder å finne seg mat på, og nærområdene rundt husa fikk være i fred. Dermed fikk alle typer rotvekster og blomster sin egen biotop. Det finnes idag en blomstereng som er helt unik i landet. Her har jeg funnet en artikkel fra Direktoratet for Naturforvaltning, som sier det meste om naturlandskapet på Mikkelrud. Det er funnet over 160 forskjellige vekster på denne skogplassen. Og de skal ivaretaes på en helt bestemt måte, slik at ikke planter og frø forsvinner og blir borte.

Du kan selv lese deg til resten på linken her

Johan og Anne igang med slåtten (Foto ukjent)

De siste som bodde på plassen Mikkelrud var Johan og Anne Haug, og de fikk også et lite tilskudd fra Akershus fylkes kulturvern, slik at de kunne holde veksten nede, og passe på at den ikke grodde igjen. Egentlig var det en botaniker som kom rekene og snuste etter blomster, forteller Johan, som oppdaget alle de skjeldne plantene. Det var også denne botanikeren som oppfordret Johan til å søke om støtte til å holde plassen åpen som kulturlandskap. Johan og Anne fikk støtte med noen kroner i året, og de sørget for at plassen ikke grodde igjen. Hvis den gjorde det, ville den opprinnelige vegetasjonen og blomstene ødelegges, og det unike naturlandskapet basert på den opprinnelige driftsmåten, for alltid bli borte.

Vi kan vel på en måte takke Johan og Anne for at de på sin enkle levemåte, ivaretok det flotte og rike naturlandskapet som idag finnes på Mikkelrud. Og ikke minst dagens eiere, ildsjelene Anne-Lise Torvund og Tore Ovlien, som kjøpte opp gården i 2010 nettopp med tanke på å sikre og ta vare på dette unike anlegget.

I gamle fotefar på Nes i Akershus

Pinseaften ble det endelig noe av den turen vi har tenkt på så lenge, og med det flotte været var jo dagen helt perfekt. Vi hadde tiligere avtalt å dra til Romerike for å finne ut litt mer om noen av bostedene der oppe i de store skoger, Stangnes-skovene.
Min svigerinne Liv og jeg har jo stillt oss mange spørsmål om slekta til våre menn. Og de aller fleste har vi funnet svar på i Folketellinger, kirkebøker og lokale bygdebøker.

Men å få snakke med, og høre på noen fortelle om disse bostedene, ja det har vel også vært et ønske fra våre ektemenn. Og vi var så heldige å komme i kontakt en kjentmann fra stedet, Oddbjørn Berg, fra Nordre Rakeie. Og en bedre forteller og guide skal man lete lenge etter. Liv har skrevet mye om det her på bloggen sin, så det gjentar jeg ikke. Bl.a om hjemplassen på Skillinghaug.
Han fortalte mange historier fra livet på de mange boplassene rundt om på skauen. Bl.a. har de nå begynt å rydde på det som engang var stien til den gamle skolen på Bratlia. Planen er vel å engang kunne sette i stand den gamle skolen igjen til et slags museum. Det er forøvrig denne skolen som bl.a Skillinghaug`ene brukte.
(Bildet har jeg sakset fra boken "Glimt fra livet på Skauen før 1950" av Anne-Olaug Ingeborgrud)
Oddbjørn og kona Laila tilbød seg å vise oss et par, tre plasser som våre ektemenn har direkte tilknytning til.

Først var vi på Rakeie gravplass, hvor deres oldeforeldre på farssiden er gravlagt. Dette er en gravplass som ble anlagt og brukt av 25 familier her inne på Skauen.Grunnen til den ble opprettet var at jordfestelsen der ble foretatt så lenge etter begravelsen, slik at inntrykket av minnehøytiden ble borte. Rakeie gravplass ble brukt fra 1887 - 1927, er nå fredet. Den blir vedlikeholdt av en dugnadsgjeng hver sommer. Etterhvert fikk så befolkningen reist sitt eget kapell like i nærheten, som idag brukes til kirkelige handlinger.

På veien opp til Bråtesæter, Granseter og Skillinghaug, måtte vi oppom for å se på et par mektige furutrær. Og at de var et besøk verdig, var det ingen tvil om. Slike eksemplarer av noen trær er det ikke mange av. Det ble anslått at de var minst 250 år gamle. Jeg føler meg liten der jeg står.

En annen nedlagt plass vi var innom, var stedet Mikkelrud. Her fant min svigerfars tante og onkel hver sin ektemake, og plassen har faktisk vært i den familiens eie frem til for bare få år siden. De siste årene som det bodde folk her, holdt de til i ei brakke nede ved hovedveien, før de flyttet på sykehjem. Selve husene så temmelig nedfallent ut, men det var tydelige spor etter et liv i slit og kav. Store steiner var brutt opp og plassert som kantsteiner ved veien, og opp fra husene var det langstrakte beiter oppvoer mot skogen. En idyllisk plass innpå Skauen dette også.

Men tida går så utrolig fort, når man er i godt selskap... og vi måtte ta farvel med de hyggelige guidene våre. På veien hjemover var vi innom på en kort visistt hos guttas tremenning for en liten kaffeprat. De var selvfølgelig glade for besøk, og slektspraten fortsatte den...... lenge. Synd at slike dager går så fort.