I gamle fotefar på Nes i Akershus

Pinseaften ble det endelig noe av den turen vi har tenkt på så lenge, og med det flotte været var jo dagen helt perfekt. Vi hadde tiligere avtalt å dra til Romerike for å finne ut litt mer om noen av bostedene der oppe i de store skoger, Stangnes-skovene.
Min svigerinne Liv og jeg har jo stillt oss mange spørsmål om slekta til våre menn. Og de aller fleste har vi funnet svar på i Folketellinger, kirkebøker og lokale bygdebøker.

Men å få snakke med, og høre på noen fortelle om disse bostedene, ja det har vel også vært et ønske fra våre ektemenn. Og vi var så heldige å komme i kontakt en kjentmann fra stedet, Oddbjørn Berg, fra Nordre Rakeie. Og en bedre forteller og guide skal man lete lenge etter. Liv har skrevet mye om det her på bloggen sin, så det gjentar jeg ikke. Bl.a om hjemplassen på Skillinghaug.
Han fortalte mange historier fra livet på de mange boplassene rundt om på skauen. Bl.a. har de nå begynt å rydde på det som engang var stien til den gamle skolen på Bratlia. Planen er vel å engang kunne sette i stand den gamle skolen igjen til et slags museum. Det er forøvrig denne skolen som bl.a Skillinghaug`ene brukte.
(Bildet har jeg sakset fra boken "Glimt fra livet på Skauen før 1950" av Anne-Olaug Ingeborgrud)
Oddbjørn og kona Laila tilbød seg å vise oss et par, tre plasser som våre ektemenn har direkte tilknytning til.

Først var vi på Rakeie gravplass, hvor deres oldeforeldre på farssiden er gravlagt. Dette er en gravplass som ble anlagt og brukt av 25 familier her inne på Skauen.Grunnen til den ble opprettet var at jordfestelsen der ble foretatt så lenge etter begravelsen, slik at inntrykket av minnehøytiden ble borte. Rakeie gravplass ble brukt fra 1887 - 1927, er nå fredet. Den blir vedlikeholdt av en dugnadsgjeng hver sommer. Etterhvert fikk så befolkningen reist sitt eget kapell like i nærheten, som idag brukes til kirkelige handlinger.

På veien opp til Bråtesæter, Granseter og Skillinghaug, måtte vi oppom for å se på et par mektige furutrær. Og at de var et besøk verdig, var det ingen tvil om. Slike eksemplarer av noen trær er det ikke mange av. Det ble anslått at de var minst 250 år gamle. Jeg føler meg liten der jeg står.

En annen nedlagt plass vi var innom, var stedet Mikkelrud. Her fant min svigerfars tante og onkel hver sin ektemake, og plassen har faktisk vært i den familiens eie frem til for bare få år siden. De siste årene som det bodde folk her, holdt de til i ei brakke nede ved hovedveien, før de flyttet på sykehjem. Selve husene så temmelig nedfallent ut, men det var tydelige spor etter et liv i slit og kav. Store steiner var brutt opp og plassert som kantsteiner ved veien, og opp fra husene var det langstrakte beiter oppvoer mot skogen. En idyllisk plass innpå Skauen dette også.

Men tida går så utrolig fort, når man er i godt selskap... og vi måtte ta farvel med de hyggelige guidene våre. På veien hjemover var vi innom på en kort visistt hos guttas tremenning for en liten kaffeprat. De var selvfølgelig glade for besøk, og slektspraten fortsatte den...... lenge. Synd at slike dager går så fort.