Gryta hennar Mor.

Jeg har ei kjempestor jerngryte som jeg var så heldig å få med meg fra mine foreldres hage. De brukte den til å plante blomster i. Men før den ble plassert i hagen, så ble gryta benyttet som kokekar til min mors klesvask. Det var ikke alle som hadde innlagt vann tidlig på -50 tallet. Og ennå færre som hadde egen vaskemaskin. Jeg kan ennå huske hvor stor stas det var, da vi fikk vann i springen og vaskemasinen kom i hus. Det ble en stor forandring ja. (Her til høyre ser du nesten maken til mine foreldres første vaskemaskin)

Men tilbake til historien om gryta....
Jeg husker at brønnen var dekket med et stort lokk av treværk, og en liten lem til å løfte av. Vannet ble heiset opp fra brønnhullet med bøtter som var knytt fast med et langt tau. Så det var mange tunge løft som skulle til for å fylle den store gryta med vann. Og om vinteren hendte det seg vel at noen bøtter med snø også ble benyttet. Mellom brønnen og huset vårt, gikk det en gammel kjerrevei. Så det var et godt stykke å gå med klesvaska ned til vaskeplassen. Dermed ble det vel ofte slik at vi tre barna måtte passe litt på hverandre da, når det var storvask på gang.

En vinterdag sto mor og vaska laken og dynetrekk nede ved brønnen. Det er jo som kjent noen store flak med stoff, og spesielt tunge og håndtere når det er våte. Ikke var min mor spesielt stor av vekst heller, bare 152 cm over bakken. Så det var sikkert tungt og drive med både klesvask og de tunge vannbøttene.
Denne dagen hadde hun bare ei skylling igjen og gryta var på det næmeste full av oppvarmet vann. Hun ville bare spe på med et par bøtter snø nå, så var det hele vaska klar til å ta opp av vannet, men..... den siste bøtta inneholdt litt mere enn bare snø dessverre. Nysnøen gjemte nemlig på et par tre hestelort-kuler som oppløse seg i vannet, og dermed måtte hele klesvaska vaskes på ny. Det ble nok ikke brukt snø til opptining så mange ganger etter den opplevelsen kan jeg tenke meg. Jeg tror nok mor gråt da hun oppdaget det. Hun har fortalte denne historien mange ganger, så det var nok en riktig lærepenge for henne.

Jeg har som sagt overtatt denne store jerngryta nå, og jeg har også plantet blomster i den. Og denne historien passer jeg på og fortelle, når noen spør om hvor den flotte gryta kommer fra.