På gamle stier med Ramnes Historielag

På mandag ble det en tur til Jerpetjønn i Re kommune. Ramnes historielag hadde innbudt til rusletur ved den gamle skolen, og den nærmeste grenda rundt. Solheim skole ble bygget i 1910, og det var altså her bl.a min mor og hennes søsken hadde sin skolegang. Det var ca 40 stk som hadde møtt fram, og med en skikkelig kjentmann som guide, fikk vi høre mange artige historier.

Under ledelse av den 90-år gamle Erling Klausen ble det en tur gjennom et meget ulendt terreng. Han ville vise oss hvor tømmeret til skolen ble hentet fra og hvor det ble skåret. Saga var det ikke noe igjen av nå, men plassen den lå på, var ellers godt bevart. Tømmeret til skolen var visstnok det siste som ble skåret på saga, før den ble nedlagt ca. 1915.

Videre gikk veien ned mot Samuelsgrinda, hvor grensa mellom Sukke-gårdene og Jerpetjønn går. Her ble vi fortalt at rett sør fantes det et par plasser ved navn "Hølet" og "Susen", men hvorfor de hadde fått det navnet vites ikke. Derimot Samulesgrinda kom nok fra familien Samuelsen som bodde her ved FT1900. Historien sier at det var mange ungdommer som samlet seg her til festlige samvær under krigen. Ved "innbydelsene" til slike uformelle fester ble det alltid brukt dekknavnet "Jurkeputten", fordi tyskerne ikke skulle vite
hvor de holdt til. Det var jo ikke lovlig med slike sammenkomster må vite....

Vår fremragende kjentmann kunne også fortelle at veien vi sto ved, dengang var hovedveien mellom Høyjord og Holmestrand. Og den ble visstnok åpnet i 1868. Årstallet skal være hugget inn i fjellet ved Sukke. Mellom Sukke og Samuelsgrinda ligger Mandalshaugen. Plassen har fått navnet etter Olaus Mandal, en inderst som i flg Ramnes bygdebok skal ha bodd her.

Det er mangt å fortelle, men nå snur vi nesa hjemover igjen, og legger i vei opp Sagabakken. Den er smal og veldig bratt, og her var det nok mange tunge drag for hestene med tømmer. Det ble fortalt at det midt oppi bakken fantes en hvilestein som kom de tobeinte til gode. Stabbesteinene, som dengang var vanlig langs de bratteste urene, var nå borte, bortsett fra et par stk. som fremdeles var synlig. Ved enden av denne bratte stigningen var det ei stor slette. Juterønningen ble i sin tid brukt som "parkeringsplass" for hestene til alle skaugkarene. Vi kunne se rester av stallene som hadde stått her.

Vi gikk "Svintforbi" huset i "Svingen". Navnet her kommer nok av at det lille hvite huset lå i bunnen av en bakke. Dvs det var bakker opp på begge sider av huset, slik at ingen hadde tid til å stoppe her. Det ble så tungt å dra igang igjen. Huset ble brent ned for endel år siden og ett nytt er bygget opp igjen.

Herfra gikk turen opp mot Karlshus. Her bodde mine oldeforeldre Hans og Sofie sammen med sin ene sønn Edvart. Han var ungkar og en skogens mann og mange var de historiene som er blitt fortalt om ham. En av de vi fikk servert igår kveld, var da han og to arbeidskamerater hadde funnet et revehi oppi lia. Erling fortalte ivrig at karene hadde røyka ut seks reveunger + revetispa og bar dem levende hjem. Hvordan de hadde klart det ? Ja det er visst en lang historie, men de hadde iallfall brukte en vott rundt kjeften på tispa for at hun ikke skulle bite. Historien står å lese i Ramnes bygdebok også. Gården til Edvart blir i dag drevet av et ungt ektepar, og det er flott å se hvor fint det har blitt i Karlshus igjen.

Det ble også en liten stopp ved idrettssletta og fotballplassen. Skolens idrettsstevner var her, og det har nok blitt utført mange flotte prestasjoner opp gjennom tidene.

Tilbake ved Solheim skole ble det en hyggelig avslutning på turen. Barneskolen ble forøvrig nedlagt i 1965 ved den store skolesentraliseringen. Koselig samvær med en liten kaffetår og en matbit ble det også. Takk for en hyggelig tur, og ikke minst takk til Ramnes Historielag v/ Per Bjerkø og vår 90 år gamle, og usedvanlig spreke guide Erling Klausen.