På tannlegebesøk

Idag da jeg satt hos tannlegen, ble jeg sittende og tenke på de gangene jeg var hos min gamle skoletannlege Berg på Nykirke. Da var det slik at vi reiste 3 elever sammen, 1 fra storskolen og 2 fra småskolen. Den største eleven fikk i oppdrag å passe på de 2 andre, noe som ikke alltid var like populært. Vi måtte reise med "Hortensbussen" og buss-sjåføren var hyggelig og passet på at vi ble satt av på rett adresse.
Så bar det i vei da, opp i 2. etasje og inn på "venteværelset". Vel, venteværelset var egentlig stua til tannlegen husker jeg, og lydisoleringen var heller dårlig. Lyden av ynk og skrik fra pasienten var ikke akkurat lystelig å høre for en nervøs og engstelig 1.klassing. For ikke nå snakke om lyden av tannlegeboret. Grøss og gru....

Tannlegestolen var nesten en historie for seg selv. Den var så høy at de små måtte ha en liten skammel for å komme opp iden. Deretter ble du heiset opp i været, slik at du ikke hadde noen mulighet til å komme deg utav den igjen. Over hodet hang det ei stor lampe som lyste mer enn ei sol, og det midt i fjeset. Full blending med andre ord.

(Bildet er tatt ved Lokalhistorisk Senter i Horten)
For ikke å snakke om ekle bormaskinen som bråkte noe infernalskt. Det var ikke noe som het avkjøling med vann dengang. Det ble borret til det nesten luktet svidd. Eller iallfall så er det et minne som har satt seg fast i mitt hode.

En annen ting som også jeg minnes ved disse tannlegebesøkene, var ventetiden etter at vi var ferdig med behandlingen. Ventetiden på at vi kunne spise rettere sagt. Det var liksom litt av gulroten for å dra til tannlegen. Første bussturen, og så besøk på Nykirke`s hjemmebakeri.

Vi dro alltid ned på hjørnet mens vi ventet på bussen hjem igjen. Det lå like i nærheten, og der fikk vi kjøpt vi oss noen alldeles nydelige, store "skolebrød" med en brønn av eggekrem. Oppå var det en uforglemmelig blanding av kokosmasse og melis. Når jeg lukker øynene er nesten så jeg kjenner smaken av de nydelige skolebrødene ennå...

Ja dette var det jeg satt og tenkte på da jeg satt i tannlegestolen idag. Hun fjernet forøvrig de almalgam-fyllingene som skoletannlegen min med omhu hadde laget for 50 år siden. Ja tenk .... tiden har visst endret seg endel siden dengang. Og godt er det.......

Erindring

Jeg var på medlemsmøte i DISVestfold i går kveld, hvor vi hadde besøk av forfatterinnen Kjersti Wold. Hun ville at vi skulle skrive vår egen slektshistorie, og vi burde starte allerede nå. Det er jo ikke noe å vente med. En dag er det for sent....Vi fikk iallfall mange gode tips og råd som Liv O. har skrevet og forklart veldig fint her


Vi fikk også en liten skriveoppgave mens vi satt der. Den gikk ut på å beskrive er gammelt bilde fra dengang vi var ca 10 år. Her er min lille historie om dette bildet:

Her er jeg på vei til min kusine Martha for å hente melk. Vi bodde slik til at vi kunne hente fersk melk på bondegården deres annenhver dag. Og siden jeg var eldst i søskenflokken så ble det som oftest min "jobb". Det var alltid trivelig å komme dit, så jeg var nok ikke så vanskelig å be heller.
Denne spesielle dagen hadde jeg fått lov til å bruke min nye soldrakt, som min tante hadde sydd om av en kjole jeg hadde vokst i fra. Å som jeg gledet meg til å vise den fram. Jeg hadde aldri hatt noe slikt plagg tidligere, og følte med stolt som en hane da jeg gikk av sted.
Martha syntes selvfølgelig at jeg var fin, og jeg fikk bli med inn drikke kakao og spise hjemmebakt, grislet brød. Grislet brød var det beste jeg kunne få. Jeg kan ennå kjenne duften og smaken av det om jeg lukker øynene :-)

Melken ble fyllt opp, og lokket satt skikkelig på, slik at jeg ikke skulle søle. Melkespannet var av aluminium husker jeg og lokket var festet med en liten kjetting på siden. På veien hjemover skulle jeg gå snarveien over jordet der kuene beitet. Det ville ta bare halve tiden å gå der, og kuene var jo helt på den andre siden av beitet.
Men på veien hjem måtte jeg krype under et piggtrådgjerde. Og det gikk jo slik som det ikke måtte gå da. Jeg ble sittende fast i piggtråden, og den nye, fine soldrakta mi var ikke så fin lenger. Jeg gråt da jeg kom hjem, og mor trøstet meg med at tante helt sikkert kunne reparere min ødelagte soldrakt. Jeg var fryktelig lei meg, og lovet at heretter så skulle jeg nok ikke bruke snarveien når jeg hadde så fine klær på meg.

Vet ikke om jeg holdt ord, men soldrakta mi ble like fin som ny den.

Det er utrolig hva et slikt lite bilde kan fremkomme med gamle minner. Jeg vil gjerne oppfordre dere til å ta fram det gamle albumet, og skrive ned en liten histore om hva du ser og husker fra det øyeblikket eller episoden da bildet ble tatt. Jeg er helt sikker på at du vil bli overrasket over hvor lett minnene kommer.
Skriv dem ned. Det er bare du som kan fortelle hva som skjedde.
Lykke til...