På slektstreff i Eidskog

I fjor høst var jeg så heldig å komme i kontakt med en slektsforsker gjennom Eidskog Slektshistorielag. Mona het hun og sendte meg en melding på Facebook der hun fortalte at hun drev med slektsforskning, og hadde masse slekt som kom fra Eidskog og Sør-Odal. I tillegg hadde hun lest et innlegg som jeg tidligere har skrevet her på bloggen min. Det kan du lese her om du vil.

Det viste seg nemlig at hennes oldemor og min manns farmor var søstre. Vi hadde dermed masse felles slekt og etterhvert så utvekslet vi masse slektsinfo. Vi hadde ofte kontakt pr. epost, og vi innviet også min svigerinne Liv og Monas tremenning Tommy i vår "jakt" på nye opplysninger. Det var også i gjennom Mona at jeg fikk tak i bildet av brudesleden som Syver og Andrea brukte da de giftet seg i 1874. (min manns oldeforeldre) Her har jeg skrevet om den.

Med masse nye oppdateringer på felles slekt, ble det mer og mer intressse for at vi en dag skulle arrangere "et lite slektstreff." Vi lekte med tanken en stund utover forsommeren, og bestemte oss for at 3. juli måtte bli dagen vi skulle møtes. Vi her i Holmestrand fikk med oss to andre par og dro avsted tidlig på søndag morgen.

Vi ante vel at det ble endel fremmede personer, men ikke at vi ble såå mange. Det var Tommy som sto for opplegget med turen, og han hadde virkelig stått på for å skaffe opplysniger om plassene vi skulle besøke. Sammen med Mona hadde de tatt kontakt med noen av sine nærmeste. Til sammen var vi mye over 30 stykker som dro innover skogen mot vårt første mål, Fjellbubråten. Jeg har ikke noe begrep om hvor langt vi kjørte, men langt om lenge kom vi da fram til den lille husmannsplassen. Det finnes faktisk leieboere der idag også, men de hadde av forståelige grunner valgt å holde seg borte. Vi hadde fått tillatelse til å se oss omkring på eiendommen. Selve huset var nok restaurert en del. Det var bl.a bygget på et nytt inngangsparti, og alle veggene hadde nok fått ny kledning. Når vi tok en titt på murene der, så var det kun store steiner som var stablet oppå hverandre. Litt glissent og sikkert ikke mye isolerende det der nei.
Det ble selvfølgelig tatt masse bilde her, og de eldste kunne fortelle at det bodde slektsfolk her til langt innpå 1920-tallet. Dette var en liten husmannsplass under gården Fjellbu, som dessverre er borte nå.

Etter mye fotografering og mange spørsmål, gikk turen videre mot nabogården Oppistun Børli. Denne plassen ligger fint på en høyde ved Store Børen, og hadde en flott utsikt utover vannet. Det er plassen hvor den kjente dikter og lyriker Hans Børli bodde i tiden før han giftet seg i 1946. Lett å forstå at lyrikeren fant fred her. Vi ble fortalt at det hver sommer blir arrangert et junistevne i Hans Børlis rike. Da møtes fra 1300-1700 personer her. Huset hvor han ble født er dessverre nedbrent, men plassen er ryddet og holdt vedlike av en interesseforening.

Her ble det også fortalt litt mer om vår egen slekts historie, mens vi tok en velfortjent matpause til medbrakt mat og drikke sammen med masse mygg og knott. En av deltagerne fyllte 74 år, så vi benyttet selvfølgelig anledningen til å synge bursdagssangen for ham, mens tre av damene spanderte hjemmebakte kaker til hele flokken. Det smakte nydelig. Det ble også tatt flere gruppebilder av etterkommerne av Syver og Andrea.



Så var det ut på veien igjen, og neste mål var Eidskog Bygdetun Almenninga for å se på brudesleden deres. Den var så liten og smal, så vi var enige om at det var greitt og være nygifte og forelsket når den var i bruk. De måtte nok sitte etter hverandre for å få plass der. Her var det også mye annet fint og se på, så tiden gikk utrolig fort. Videre kjørte vi så forbi den flotte Vestmarka kirke, men tiden til besøk der, strakk ikke til denne gangen. Bildet her ble tatt gjennom bilvinduet i farta.

Videre gikk ferden på nytt inn i de dype skoger, og på de smale skogsstiene smøyg det seg frem 8-9 biler på rekke innover til den nedlagte plassen Sjøenden. Her var den første boplassen til Ovidia og hennes mann, og det var vissnok her deres eldste datter ble født. Plassen ligger som navnet sier ved enden av en sjø, men navnet på den er ukjent for meg. Fra skogsbilveien og inn til boplassen var det en snau halvtime å gå i myrlendt område, slik at flere ble sittende ved bilene og drikke kaffe og skravle om slekt og slikt. God tid til å bli ennå bedre kjent med den andre delen av slekta med andre ord.

Herfra dro gjengen til Ovidias andre bosted Høybakk. Her sto hennes oldebarn og tok imot oss med nystekte vafler og kaffe. Tenk for en haug... minst 5 stabler med deilige vafler, og jeg tror ikke det var mange igjen. Tusen takk Anne Britt, du har hatt en lang økt med vaffelpressa. Og praten fortsatte utover den sene ettermiddagen. Det var som om vi kjente hverandre fra tidligere. Mange nye opplysninger om slekta og adresser ble utvekslet. Så nå har vi mye info vi kan utdype utover høsten og på vintermørke kvelder.

Kanskje vi kan komme så langt at vi kan lage et skikkelig slektsstevne engang i fremtiden. Dette her var jo bare som en forsmak å regne. Vi får jobbe litt med med saken og se hva vi kan få til. Det første steget er iallfall tatt. Etter 14 timer på sti og vei var det godt å komme hjem igjen. Men dagen hadde gått utrolig fort, som den ofte gjør i godt selskap.

Gratulasjoner i øst og vest

April måned vil si flere bursdager i vår aller nærmeste familie. Da tenker jeg på våre barnebarn, søsken, deres ektefeller og barn. Tilsammen blir det i arpil måned hele 7 stk som har bursdag. Ikke alle disse blir feiret selvfølgelig, men i går var vi i familieselskap hos Trygve som fyllte hele 4 år. Du verden så fort denne tiden har gått. En travel liten gutt.
Han hadde to barneselskap på lørdag. Først med sine venner fra barnehaven, og etterpå kom det barn av familiens venner. Sliten, men opplagt til neste runde på søndag med nærmeste slekta. Her sto det ikke på aktivitet nei. Men det kan og bli litt mye for en liten kropp, Så da det nærmet seg kvelden, var det nok en sliten og fornøyd krabat som krøyp til sengs. Gratulerer med dagen din Trygve. Den er jo egentlig i morgen 5.april, men hva gjør vel det?

I dag den 4. april er det min bror Jan-Erik som fyller år. Det er ikke hver dag man fyller 60 år, så det skal blir stor feiring den 16. Gleder oss til å feire dagen din sammen med deg. Det blir nok flotte greier som vanlig med masse god mat, drikke og ikke minst god musikk. Du er jo så glad i å danse, så da benytter du vel sjansen godt. Lykke til Jan-Erik, og gratulerer med dagen i dag. Som du ser er ikke bilde av broder`n av helt ny dato, men av ham og hans aller første bil. Senere har det blitt en del andre ja.

Sender også gratulasjonshilsner til de andre i familen som også fyller år i april. Her illustrert med en liten vårlig blomsterbukett som jeg har dedikert til dere alle. Toril den 7., Solveig den 8., Elin den 12., Henning den 20. og Bjørg den 30. Alle i april altså. Lykke til alle sammen og håper at dere får noen flotte dager.

Lokalrommet på Tønsberg Bibliotek er kjekt å ha

Det ble en hyggelig dag på biblioteket i Tønsberg idag. Flere fra DIS-Vestfold hadde funnet veien dit, og praten gikk livlig i flere timer om både dette og hint. Det meste dreide det seg naturlig nok om felles interesser, og det er jo et emne som aldri blir tomt. I alle fall ikke blandt slektsintresserte. Dessuten er det stadig nye råd og tips å få. Kaffe og nystekt vafler smaker jo også veldig godt da. Masse folk som kom og gikk, med og uten bøker.
Som du ser på bilde her så er det ikke bar slekt som utforskes, diskuteres og prøves ut. Nye "duppeditter" er også populært.

Idag benyttet jeg anledningen til å besøke rommet for Lokalhistorie. Her finnes det utrolig mye intresant. Ta en titt på denne linken og bli inspirert du også. Jeg fant fort ut at Tønsbergs Blad, fra langt tilbake i år, var å finne på å finne på microfilm.
Dermed ble jeg "borte fra omverdenen" for ei god stund. jeg bestemte meg fort for å lete etter dødsannonsene til min oldemor og bestemor. De døde begge på 1940-tallet, men jeg visste ikke dagen for deres begravelse. Og det ble storfangt. Jeg fant nemlig begge to, og tok med meg et par kopier hjem. Dessverre ble ikke utskriften den beste på den ene, men for meg ble det tydelig nok. Altså ble det en vellykket dag på mer enn en måte.
Dette er altså min oldemor Marthine Rygh. Hun døde, som du ser, for snart 71 år siden. Det ble litt spesielt å se dette kjente jeg.

Et gammelt slektsklenodium

Når man driver med slektsforskning så får man heldigvis innput i fra forskjellige kanter, og godt er det. Det gir jo litt mere mening med hobbyen vår kan du si. Tidligere i høst kom jeg i kontakt med ei hyggelig dame i slekta på min manns side via Facebook. Ja du leste riktig. Det er mange muligheter som kan benyttes til søk av felles slekt.

Idag fikk jeg nemlig en riktig overraskende mail med et vedlegg fra denne hyggelige damen, (takk til Mona,) som begeistret meg veldig. Det var et avisutklipp fra "Glåmdalen" en avis i Odalen og Vinger-distriktet fra 1972-73, som viser overrekkelsen av bl.a en brudeslede. Denne brudesleden ble brukt av min mann Kåre`s oldeforeldre på Fjellbubraaten, da de giftet seg i Eidskog kirke i 8. febr. 1874. Se vielse nr. 4

Her finner du avisutklippene fra avisen.
En dag til våren, når det blir bart i skog og kratt, så håper jeg at vi kan få til en tur på hans forfedres boplass langt inne på skogen. Plassen Fjellbubråten ble nok nedlagt som bosted engang etter 1915. Syver og Andrea bodde iallfall her da deres yngste datter Marie døde i 1911. Se nr. 4

I ettertid har jeg vært så heldig å få tilsendt et fotografi fra sekretæren i Eidskog Slektshistorielag, Bjørn Gunnar Lindalen, (takk til deg) Bildet ble tatt på bygdetunet på Almenninga, Vestmarka. Legger inn bildet her med hans tillatelse.

Jeg har dessverre ennå ikke funnet ut når Syver og Andrea døde, men det finner jeg vel ut en dag håper jeg. Det finnes alltid noe å lete etter når det gjelder slektsnøtter heldigvis.
Og det er det som gjør denne hobbyen så fasinerende. Man får litt hjelp for å komme et lite steg videre, men straks så dukker det opp et par nye spørsmål.

Og hvem vet, kanskje det er noen som leser dette og kjenner svaret på mine spørsmål.

Sirdal`s Gard og Ætt

Endelig har jeg fått bestilt resten av bygdebøkene fra min oldefars fødested, Sirdal i Vest-Agder. I sommer var vi på ferie innover der, men da fikk jeg kun kjøpt med meg Bind ll.
Vi stoppet og spiste ved Tonstad senteret, og der lå biblioteket så innbydende til at jeg kunne jo ikke unngå å stikke innom. Dum som jeg var, ble det kun den ene boka jeg kjøpte. Tilsammen er det vel fem bind. Så nå håper jeg at serien blir fulltegnet om kort tid.

Det er nok endel slekt bakover som jeg mangler ser jeg. Hittil har jeg vært mest opptatt av slekta på tippoldefars side, men hans kone Berte Tonette Gunnleivsdtr kommer jo fra Hompland. Her finner du vielsen deres Se nr. 4. Så nå er det den siden som skal utforskes. Gleder meg til å ta fatt igjen. Det har blitt lite søkning på egen slekt i det siste nemlig. Noen ganger så er det greit å ta ei hvil med "gammel-slekta," og heller stelle litt med andre ting. Vinteren passer godt til litt egen slektsforskning. Og da er det kjekt med litt bygdebøker som veiledning.

Fjotland og Eftestøl, min tippoldefars fødested.

Ja når man er på oppdagelsestur i sine forfedres fotspor så blir inntrykkene mange, og man blir nesten litt andektig. Mange tanker farer gjennom hodet, og du lurer kanskje på hvordan familiene bodde og hva de levde av. Ikke så lett å kunne sette seg inn i slike ting, men at det var vanskelige kår for familiene som bodde så avsides, var det lett og forstå.


Jeg fikk også anledning til å besøke plassen Eftestøl, som min tippoldefar Ole Guttormsen ble født på. Den ligger i Fjotland, nabobygda til Sirdal, hvor han senere flyttet til. Eftestøl ligger faktisk 6 km innover på en skogsvei nordover fra Fjotland sentrum. Vi tok veien innover og her var det en litt enklere natur og mere skogkledd enn oppover i Sirdal. Jeg har tidligere kommet over et bilde av plassen, og da landskapet åpnet seg foran oss, så kjente jeg meg faktisk igjen. Det var en merkelig følelse. Rundt oss var det ganske flatt med jorder og myrlendt terreng, midt inne i fjellet.

Denne plassen har vært i familiens eie i flere hundre år, og det bor fremdeles etterkommere av mine aner her inne. Og uten at noe var avtalt, så traff jeg på en av mine slektsfrender.

I hvilken generasjon han sto som eier, fikk jeg vel aldri tak i, men det var lengre tilbake enn nr. 10 iallfall. Jeg ble fortalt at husa som sto på gården nå, ble bygget opp igjen etter at de gamle brandt ned i 1904. Da var det storbrann her, og to små barn på 12 og 14 år + ei barnepike omkom.

De to var søsken min guides bestefar. Tidligere sto gamle husa litt lenger oppi skråningen enn hvor husa i dag ligger, og vi kan ennå se tuftene av steinmurene der. Han fortalte også at hans oldeforeldre mistet alt de eide under brannen.

Gårdseierens far har bygget sitt eget elektrisitetsverk til gården, og det ble ferdig så sent som i 1979, og kan visstnok avgi 27 kw. Da strømmen ble slått på, var det bedt til lysfest. Det var semlet 55 personer, og endelig var den strømmen kommet til gårds, som både faren og bestefaren hadde drømt om.

Jeg fikk også tillatelse til å ta så mye bilder jeg bare ville. Og det kan du se resultater av under her.










På hjemveien var vi innom Fjotland kirke. Den har familien benyttet til alle sine kirkelige handlinger, og har nok betydd mye for de. Det samme gjelder også skolen. Det finnes mye lesestoff om div. Eftestøl`er i både skole og foreningsliv. ...og som ivrig gravminneregistrator så foreviget jeg jo "alle" de gravstedene som jeg kjente igjen. Kjekt å ha når man skal registrere nye genegasjoner i min store slektsdatabase.




Fjotland kirke ligger idyllisk til ved Fjotlandsvatnet, og på det ene bilde her han du skimte kirketårnet i bakgrunnen.


Dette lille gjerde måtte jeg bare ta ett bilde av. Det minnet meg litt om
gamle dager....

Grete Lovise Olsdatter, Eik i Bjerkreim

Litt slekting igjen...
Det er faktisk ei stund siden jeg har drevet med min egen slektsforskning. Så da fant jeg det på tide å låne meg et par bygdebøker. Jeg vet fra tidligere at en søster av min oldefar fant sin tilkommende over grensa til Rogaland fylke. Dvs. de "fant" vel hverandre. Hun ble født i Sirdal i 1853 som datter av Ole Guttormsen Rosstøl (f. Eftestøl i Fjotland), og Berte Gunleivsdtr (f. Hompland i Sirdal)

Etter konfirmasjonen i Tonstad kirke i 1869 måtte hun nok ut i tjeneste som de fleste andre jenter. Seterliv var sikkert ganske vanlig på de kanter, og det var nok her at Torkel Olsson fant at denne jenta var et passelig koneemne. Han "tok" henne med over heia til Eik i Bjerkreim. Iflg Bjerkreimsboka Bind I, ble hun værende på gården til Torkel. Han var en del år eldre enn henne, og hadde i 1863 overtatt bruket etter broren Ole.





Da de giftet seg på prestekontoret i Helleland i 1888, ble det iflg. Bjerkreimsboka, fortalt at de først rodde over Ørsdalsvatnet. En kar gikk over fjellet til Hegelstad, lånte hest og kjerre der, og kjørte til Odlandstø for å hente brudeparet. Derifra gikk veien til prestegården. Allerede i 1883 hadde de fått datteren Berte. Hun var forøvrig ei av de fem personene som ble drept i ei tragisk ulykke, da et kulelyn slo ned i Ørsdalen en søndagsformiddag i 1887. Jeg har forresten skrevet litt om det tidligere. Se her. Dengang var jeg faktisk ikke klar over at Berte var kusine til min mormor. Berte gikk for presten denne sommeren, og hennes skolekamerater ble konfirmert 17. oktober 1897. Men det ble altså uten sin venn Berte.

(Dette er et sammensatt klipp i fra Bjerkreimboka Bind I, hvor jeg også har hentet flere av mine notater.)
Klikk på teksten i klippet over her og teksten vil blir større (evt. Ctrl + går også bra)

Grete og Torkel fikk sønnen Ole i 1888, og bare 16 år senere ble hun enke. Sønnen Ole overtok bruket Eik i 1911, og bodde der sammen med sin mor Grete. Han giftet seg med Berte Malene f. Hovland i 1920, og de fikk iflg Bjerkreimboka 7 barn, men bare 2 av de vokste opp. Gudrun f. 1920 og Torkel f. 1923. Torkel ble tatt av et snøras i 1952 i Fannafjellbakken på fjellet innenfor gruvene. Han var da på vei til arbeide i gruvene. Resten av arbeidsflokken hadde gått foran, og dette var første dagen etter juleferien. Han var ugift, og ble bare 29 år gammel.

Nå har jeg vært på biblioteket mitt her i byen og lånt bygdeboka for Bjerkreim i Rogaland. Og der fikk jeg hele historien om den tragiske ulykken, der altså min mormors kusine mistet livet sitt. Og ikke minst den videre slektshistorien til min oldefars søster. Kanskje jeg en dag vil ta kontakt med mine to firmenniger der borte i Rogaland. Det vil i så fall bli ei ny historie.

100 års jubilanten Solveig Ellisif Elvira fikk gratulasjoner fra Kongen

SlektMine og mange andres gratulasjoner går idag til "tante" Solveig. Hun kalles visstnok tante av de fleste. Egentlig fikk hun navnet Solveig Ellisif Elvira Davidsen, nå Jansen. Ja hun heter så den gamle damen som idag fyller 100 år. Hun er min fars kusine og ble født på Bibo i Våle for nøyaktig 100 år siden. Og i dag ble hun feiret på sykehjemmet der hun bor med kaffe og kaker.

Hun er dessverre ikke helt bra om dagen, og har hatt et lite sykehusopphold. Men hun var glad over få dele dagen med sine nærmeste rundt kaffebordet. Det vanket nok endel blomstergaver, men det største og gjeveste var nok brevet med en hilsen og gratulasjoner fra selveste kongen. Det skal bli rammet inn og hengt opp på veggen hennes.

"Tante" Solveig ble som tidligere nevnt født i Våle og hun flyttet med sin familie til Sarpsborg, hvor hun gikk på Hafslund skole. Hun ble konfirmert i Ski, og 19 år gammel flyttet hun til Oslo og fikk seg jobb der. Det var nok der hun traff sin mann Thorleif Gotfred Jansen. Hun fortalte meg engang at hennes mann var bilmekaniker, og en av de få som hadde bil på den tiden. Og den dagen de giftet seg så hadde de så mange gjester at de leide en trikk for å frakte alle til bryllupsmiddagen.
Hennes mann døde i 2002 og de hadde ingen barn.
Det er ikke mange som blir forundt å bli 100 år. Det står det respekt av. Mine gratulasjoner går derfor til "tante" Sol idag.

Ingvald Larsen Tollerød

Det er mange pussige sammentreff som dukker opp når man driver med slektsforskning. Denne historien kom for en dag da jeg besøkte min bror her forleden. Vi prata litt om hvor jeg hadde fått tak i forskjellige opplysninger om Ingvald, en eldre bror av vår farmor Elise.

Historien starta vel egentlig med at jeg så en etterlysning på Slektsforum etter Ingvald Larsens svigerfar.... Det fattet selvfølgelig min interesse og jeg tok kontakt med vedkommende. Det viste seg at (vedkommende) Henning var en av Ingvalds oldebarn.

Men nå tilbake til vår samtale...
Mens Arnt og jeg satt der og prata, så fortalte jeg at jeg hadde fått flere nye opplysninger ang. vår fars onkel, og nevnte navnet til Henning Sværd, og at han hadde sendt meg flere bilder av Ingvald og hans etterkommere. Bl.a. bildet til venstre. Da falt Arnt i tanker og sa at navnet Sværd kjente han godt til.

Da Arnt var ferdig på realskolen som det het den gang, dro han, som de fleste andre på sin alder, ut på sjøen "for å bli voksen." Han mønstret på som dekksgutt/jungman i Tønsberg-rederiet N.R.Bugge, og båten het M.T "Benguela".
Der ombord var det en overstyrmann som het Sværd, og
denne overstyrmannen og Arnt fikk ganske god kontakt. Kanskje mest fordi Arnt var den yngste ombord og liten av vekst, og Sværd var en stor og røslig kar, og godt voksen dvs. ca 60 år og en godt egnet bestefar-type. Disse to hadde visstnok mange fine vakter sammen på broa om nettene. Den eldste sto med kikkerten og den yngste ved roret. Bare det å overlate roret til en førstereis var nok stort for den yngste karen. Det var det nok mangt og meget han fikk av læredom og visdomsord på de nattevaktene.

Så viste det seg altså i ettertid at denne overstyrmannen var bestefar til Henning. Selv om C.E. Sværd er inngiftet i vår slekt, så hadde nok de to sjøfolkene hatt ennå adskillig flere samtaleemner da, enn de dengang visste om.

Litt artig er det at jeg idag kan fortelle at Henning og Arnt har avtalt å treffes. Kanskje det blir ennå flere slektsopplysninger etterhvert på meg også da. Det skal visstnok være første gang at Henning snakker direkte med en som har seilt sammen med sin bestefar.

Slektsforskervær....

Det blir god tid til slekt og slektsforskning når det er så dårlig vær. Jeg har jobbet en god del med databasen min i disse gråværsdager. Dvs. jeg har rettet opp og lagt inn masse nye kilder til de opplysningene jeg hadde fra tidligere. Det er utrolig mye "rart" som ble registrert i starten her gitt. Men det er vel slik for de fleste av oss. Man lærer jo mens man går...

I de siste dagene har jeg titta på slekta til Kåre`s farmors side.
Hilda Amalie f. Syversdatter ble født 20 feb 1882 på Fjellbubråten i Eidskog kommune, Hedmark. Hennes foreldre var Syver Arnesen og Andrea Haakensdatter. Plassen Fjellbubråten er nedlagt for flere år siden, men ble i sin tid brukt som omgangsskole.

Her er et bilde som ble tatt på Fjellbubråten ca. 1911, og på bildet sees fra venstre Syver Fjellbubråten, Elise Bergersen, Inga Fjellbubråten med vesle Alf på fanget. Videre ser vi Andrea Fjellbubråten sammen med sønnen Sigvard. (Litt dårlig kvalitet på dette gamle bildet dessverre, som jeg forøvrig har "lånt" fra Eidskog Bygdebok.)

Hilda var egentlig tvilling, men den lille broren hennes døde samme døgn som han ble født.
Hun var nr. 4 i en søskenflokk på 8. Hennes andre søsken var:
1. Annette f. 1874 (kom til Sørum)
2. Berthe Andrea f. 1876 d. 1891, bare 14 år gml.
3. Elen Ovidia f. 1879 (kom til Sør-Odal)
4. Hilda...
5 Lillebror f. 1882 d. 1882.
6. Sigvard Anton f. 1884.
7. Ragna Sofie (kom til Aurskog)
8. Marie f. 1892 d. 1911 bare 18 år gml.

Hun ble konfirmert i den nybygde Vestmarka kirke i 1896. Og ved FT 1900 var hun tjenestepike med hus- og fjøsstell hos brødrene Eriksen på Bratlien.

En husmannsplass, som ble brukt til skyssstasjon en tid. Det var nok her hun traff Halvor, sin kommende ektemann. Han ble født på Plassen Skillinghaug i 1875, en av naboplassene til Brattlien.

Hilda og Halvor giftet seg i 1901 i Vestmarka kirke.
Etterhvert bosatte de seg på Plassen Skillinghaug, hvor 10 av deres barn ble født. Plassen de bodde på lå flere kilometer innpå skogen. Og det var langt til skole og butikk. Det er blitt fortalt at når de skulle på butikken, så måtte de dra helt til Årnes. Det var ikke vei, så de måtte ta seg frem til beins i ulendt terreng gjennom skogen. Dessuten måtte de belage seg på overnatting, når vær og føreforhold tilsa det. Når de skulle på skolen, så var det visst slik at de eldste måtte gå først og sist i flokken, slik at alle fant veien og ingen ble borte.

Her har jeg sakset litt fra medlemsbladet til Romeriket Historielag "Skytilen" nr. 4 2007. Bildet er også derfra.
Sør for Handsjøen og Handsjøåa i Nes lå plassen Brattlia. Var bebodd i 1805 og kaldt Holtet, hvor det også etter hvert ble skole. Skolen hadde elever fra 11 plasser og var både udelt og todelt: Takholtlia, Gruesetra, Skillinghaug,Gran, Bråtesetra, 3 Hauklia – og 3 Rakeieplasser.
Første skolen ble holdt i gamlestua på plassen Brattlia. I 1924 ble det reist ny skole utenfor skigarden til Brattlia mot Handsjøåa. Skolen ble nedlagt i 1945 . Etter noen år ble den gitt til Rakeie og Omengs Vel. Revet ca. 1958 og tenkt brukt til forsamlingshus. På sommeren ble det holdt basar og til jul, juletrefest. Brattliaplassen ble fraflyttet 1958.

Her finner du en link til kartet over plassen de bodde på. Ikke mange veier innpå skauen der nei. (Zoom ut til 7 på skalaen under, så får du litt mere oversikt)
Den eldste av barna til Halvor og Hilda ble døpt i Årnes, mens de andre ble døpt i Mangen Kapell. Den ble bygget i 1903, og ble nok flittig benyttet av alle de som bodde i området. Halvor var skogskar, som de fleste andre på Skauen. Men det ble nok strevsomt for den store familien etterhvert. En dag på sommeren i 1917 ble det bestemt at de skulle dra sydover til Botne i Vestfold, hvor Halvors bror Gedron, allerede hadde funnet sin plass på Teien i Kronlia.

Deres datter Marie ble døpt i mai mnd, og deretter var det nok klart for avreise. De måtte jo ha med seg alt de eide av ting og tang, + en barneflokk på 10 barn. Den eldste Sigurd, var da ca. 15 år, og den yngste bare noen måneder. Det ble en strabasiøs og lang tur, og de største av barna måtte nok finne seg i å gå mesteparten av veien. De aller minste fikk nok sitte på hestekjerra. Hvor lang tid de brukte vet jeg ikke, men min svigerfar på 3 år, ville visstnok ikke være med på flyttinga, så han gråt hele veien til Botne.

På bilde til venstre er familien samlet på Teien, og jeg antar at bildet er tatt på høsten 1917. De fikk forøvrig 4 barn til.

Familien slo seg først ned hos broren Gedron. Deretter kjøpte de Søndre Hegg, og bodde der i ca 10 år. De to, tre siste årene de bodde på Søndre Hegg, døde to av barna deres, Olaf 15 og Peder 6. Begge døde av tuberkulose. Rakel, deres yngste datter ble også født på Hegg.
De leide det lille småbruket Hvittingsrød og flyttet dit i 1934. Det var vel kanskje godt å få flyttet til et nytt sted, og komme i nye omgivelser. På den plassen drev de sitt lille småbruk, og bodde der til Halvor døde i 1950.

Hilda bodde en stund hos en av sine sønner, før hun flyttet på "gamlehjemmet". Her sitter hun i gostolen sin og leser nok dagens tekst. Legg merke til at hun leser uten briller, og det fortelles at hun ikke hadde et eneste grått hår. Det er nesten utrolig å tenke på etter 14 fødsler og mange tunge tak. Hun døde i 1963, 81 år gammel.

Ifjor sommer var vi på en minnerik tur til Skillinghaug, og her kan du lese litt om hva jeg skrev dengang.

Digital post

En hyggelig e-post kom til meg her om dagen fra en slektsintressert dame fra Mangen-skogen (Akershus). Hun ville vite om vårt etternavn faktisk kom fra de "indre skoger", og det kunne jeg jo bekrefte. Det er riktignok bare vår slekt som bruker dette navnet idag.

Flere av tidligere slekt ligger gravlagt ved Mangen Kapell, og hun kunne fortelle at de aller eldste av gravstedene nå er i ferd med og bli fjernet. Mest sannsynlig pga. plassmangel. Kunne dette være av inderesse for oss ?? På en måte er det jo av interesse for oss. Flere av min svigerfars søsken er jo døpt i denne kirken. Og for hans foreldre, har jo dette liksom vært familiekirken, inntil de flyttet til Vestfold og Botne.

Tja, det er ikke så enkelt for oss å kunne vare på disse gravminnene. Men helt generellt er jeg jo av den mening at alle gravsteder bør kunne bevares. Dette er jo i stor grad familie-historie for etterslekten. På den annen side, så bør ved det vel gjøres plass til nye generasjoner på kirkegårdene bortover også. Litt av en vanskelig avveining det der.

Vi var jo en liten tur her i fjor sommer, og tok bilder av de gravstedene som var av verdi for oss. Slik at fotografiene kan hjelpe oss til å minnes de som førte slekta videre.
Jeg håper imidlertid at vi kan fortsette den videre dialogen, ang. slekt på Skauen. Det vil ikke forundre meg dersom vi finner felles slekt heller. Man vet jo aldri, verden er ikke så veldig stor da. Isåfall vil det nok bli skrevet om her tenker jeg. Vi får vente å se hvordan det utvikler seg.

"Eidskogingen" Medlemsblad for Eidskog Slektshistorielag

Igår fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse i E-postkassa mi. Nemlig medlemsbladet "Eidskogingen" fra Eidskog Slektshistorielag. Siden min mann har slekta si fra de trakter, så syntes jeg det er fint å kunne få litt innsikt i hva historielaget jobber med på andre steder.
Han har slekt fra både Teiglien og Fjellbubråten, så det finnes kanskje noe etterslekt igjen der også ?? Hvem vet....

Jeg finner jo ganske mye intresante artikler der, og mye historie blandt annet. Dessuten er det en flott oversikt over kommende arrangementer utover sommeren. Her kan vi jo planlegge en tur eller to, og kanskje vi er heldige og treffer slekt der også??

I tillegg finner jeg en etterlysningsside som er fin og oversiktlig. Det ser ut til at de fleste få gode og utfyllende svar på sine slektsnøtter.

Bildet har jeg lånt fra historielaget`s hjemmeside og viser lokalene deres i Vestmarkaveien 55 Skotterud. Ikke så vakkert å se til utenfra, men innenfor veggene er det nok stor aktivitet og fint miljø tenker jeg. Det er iallfall tilgang til trådløst ADSL/Bredbånd og abbonement på den svenske tjenesten SVAR som er gratis til bruk for medlemmer.

Takker for tilsendt blad og håper at jeg kan besøke stedet engang i løpet av sommeren.

Slektsmøte i Sande, Vestfold

I går kveld var jeg på slektsmøte i den nyoppstartede slektsgruppa i Nordre Vestfold, og ca 20 personer møtte fram. Det ble dessverre litt problemer med teknikken som Liv Ofsdal har skrevet endel om her. Men ellers et veldig hyggelig møte. Hun har også skrevet utførlig om møtet ellers så det kan ikke jeg gjøre noe bedre....












Bildet er fra Auslandsbråtane i Søndeled ca 1900, hvor min mormor og oldemor kommer fra.
Men ved avslutningen kom jeg i prat med en som jeg har hatt litt e-post-kontakt med ang felles slekt i Søndeled/Risør, og det var jo veldig artig. Vi ble enige om og utveksle litt flere opplysninger etterhvert. Hittil har jeg funnet at vi felles slekt fra Auslandsbråtane i Søndeled, Aust-Agder. Det skal bli morsomt og følge opp denne linjen utover sommeren.

Verden er ikke så stor....

Idag har jeg vært i begravelse til en onkel av min mann. Og som den ivrige slektsforsker jeg er, så bar det jo hjem for å sjekke og oppdatere databasen min. På sang heftet som vi fikk utdelt i kirken, stod nemlig fødselsdato. Og da er det jo en enkel sak å finne dåpen i de skannede kirkebøkene som ligger søkbare på internett.

Der fant jeg dåpen til Ivar Henry, og under faddere leser jeg bl.a. at Olaf Gabrielsen, Jerpekjønn er en av fadderne. Det er litt artig å lese dette, fordi det viser seg at Olaf er en onkel av min mor.

Ikke nok med det, for når jeg blar litt frem og tilbake i mine bygdebøker og overnevnte kirkebøker, ser jeg nok et artig sammentreff.
Ivar Henry`s mor er født Elise Gurine Larsdtr. (Dåp nr. 15) og hennes far Lars Johan Christophersen er født på den samme adr. jeg meg selv. Altså Naalen i Våle. (Dåp nr. 3) Henger du med ??

Nei verden er nok ikke så stor gitt ....

Drept av lynet i 1897

Jeg sitter til stadighet og retter opp endel gamle kilder på min slektsdatabase. Når jeg starta med dette for flere år siden, da lånte jeg micro-fisherkort fra biblioteket. Og fikk vel ikke alltid med meg alle detaljene dessverre. Det ble mye enklere etter at kirkebøkene ble digitalisert og lagt ut på internett. Ikke så værst å kunne sitte hjemme og lete opp slekta si...

Når man sitter slik og "blar i kirkebøkene" så dukker det opp en del ting som man blir sittende og tenke over. Idag f.eks. så leita jeg etter en konfirmasjon til ei 14 års gammel jente. Men den fant ikke. Kunne det være slik at hun døde tidligere da? Jeg slo opp under begravelser, og jo der fant jeg henne. Hun døde bare 14 år gammel, 2 mnd før hennes venninner sto til konfirmasjon. Under dødsårsaker leste jeg: Drept af Lynet.

Det sto også navnet på tre andre jenter, sikkert venner dette også. Alle med samme dødsårsak. Det må ha vært en trist sommer for disse familiene. Å miste sine barn som var i sin ungdoms beste tid.
Ja det er mange tragedier som dukker opp når man bare leser litt mere enn bare datoer og årstall.

Familiens Tavle

I dag har jeg vært på besøk hos min gamle onkel Leif i Horten. Han fyllte forresten 82 år igår, og er like frisk og rask som hvem som helst 60-åring. Og der på veggen henger mine besteforeldre`s flotte slektstavle. Noe som han arvet da boet etter de gamle skulle deles.

Jeg husker at jeg kunne sitte i timevis å beundre dette bilde. Slike sirlige og flotte bokstaver er det nok en kunst å lage. Dessuten er alle blomsterrankene og krusedullene fargelagte. Den er nesten like fin idag som dengang. Litt blass i fargene er den nok blitt etter sollyset, men ellers i meget god stand. Ikke spesielt gammel, men en flott familietavle som jeg mer enn gjerne skulle hatt på min egen vegg.

Det er håndtegnet av en kar som gikk rundt på bygdene og tjente til livets opphold med å tegne slike bilder. Den ble nok laget engang rundt 1942-44. Jeg er litt usikker på hvem tegneren kan være. Har fått et tips om at han kan hete Hans Thv. Hansen Solberg, men det står det igjen å finne ut av.
Noen som har et tips, så tar jeg i mot alt av informasjon.
Tror at de var ettertraktet på den tiden også. Flott er den iallfall.

Min farmor Elise

Gratulerer med dagen farmor.

Tenk at idag er det 125 år siden min farmor Elise ble født. Her er et flott bilde av henne som 18 åring. Jeg skulle veldig gjerne ha blitt kjent med henne, men hun døde da jeg var litt over ett år gammel.

Jeg vet dessverre veldig lite om henne. Men jeg er så heldig at jeg har "arvet" navnet hennes da.

Hun ble født på Ormestad-Rønningen i Våle 3. mars 1886 av foreldrene Lars Edv. Pedersen og Andrine L. Christophersdtr, som barn nr. 6 i en søskenflokk på 7. Hun ble morløs bare 11 år gammel, og måtte nok ut i arbeid rett etter endt skolegang.

Farmor ble konfirmert i Våle kirke 3. okt. 1898 og senere flyttet hennes far og nye kone til Tomt u/ Våle Prestegård hvor de bodde ved FT 1900.

Elise selv finner jeg da som tjenestepige hos en lærerfamilie her på Gullhaug i Botne. Litt rart å tenke på, men jeg bor idag faktisk bare 10 min. fra stedet hvor hun jobbet.

Hun hadde store problemer med pusten er det blitt meg fortalt, og dette er vel noe som har fulgt en del av hennes etterkommere kan det se ut til. Men dengang var det ikke så mye hjelp å få for slikt dessverre.
4 år senere, i 1904 giftet hun seg med min bestefar og de fikk 5 barn, men det er en annen historie.

Dette er nok det siste bilde som er tatt av min farmor på våren 1949. Hun døde 28. juli, 65 år gammel.

Erindring

Jeg var på medlemsmøte i DISVestfold i går kveld, hvor vi hadde besøk av forfatterinnen Kjersti Wold. Hun ville at vi skulle skrive vår egen slektshistorie, og vi burde starte allerede nå. Det er jo ikke noe å vente med. En dag er det for sent....Vi fikk iallfall mange gode tips og råd som Liv O. har skrevet og forklart veldig fint her


Vi fikk også en liten skriveoppgave mens vi satt der. Den gikk ut på å beskrive er gammelt bilde fra dengang vi var ca 10 år. Her er min lille historie om dette bildet:

Her er jeg på vei til min kusine Martha for å hente melk. Vi bodde slik til at vi kunne hente fersk melk på bondegården deres annenhver dag. Og siden jeg var eldst i søskenflokken så ble det som oftest min "jobb". Det var alltid trivelig å komme dit, så jeg var nok ikke så vanskelig å be heller.
Denne spesielle dagen hadde jeg fått lov til å bruke min nye soldrakt, som min tante hadde sydd om av en kjole jeg hadde vokst i fra. Å som jeg gledet meg til å vise den fram. Jeg hadde aldri hatt noe slikt plagg tidligere, og følte med stolt som en hane da jeg gikk av sted.
Martha syntes selvfølgelig at jeg var fin, og jeg fikk bli med inn drikke kakao og spise hjemmebakt, grislet brød. Grislet brød var det beste jeg kunne få. Jeg kan ennå kjenne duften og smaken av det om jeg lukker øynene :-)

Melken ble fyllt opp, og lokket satt skikkelig på, slik at jeg ikke skulle søle. Melkespannet var av aluminium husker jeg og lokket var festet med en liten kjetting på siden. På veien hjemover skulle jeg gå snarveien over jordet der kuene beitet. Det ville ta bare halve tiden å gå der, og kuene var jo helt på den andre siden av beitet.
Men på veien hjem måtte jeg krype under et piggtrådgjerde. Og det gikk jo slik som det ikke måtte gå da. Jeg ble sittende fast i piggtråden, og den nye, fine soldrakta mi var ikke så fin lenger. Jeg gråt da jeg kom hjem, og mor trøstet meg med at tante helt sikkert kunne reparere min ødelagte soldrakt. Jeg var fryktelig lei meg, og lovet at heretter så skulle jeg nok ikke bruke snarveien når jeg hadde så fine klær på meg.

Vet ikke om jeg holdt ord, men soldrakta mi ble like fin som ny den.

Det er utrolig hva et slikt lite bilde kan fremkomme med gamle minner. Jeg vil gjerne oppfordre dere til å ta fram det gamle albumet, og skrive ned en liten histore om hva du ser og husker fra det øyeblikket eller episoden da bildet ble tatt. Jeg er helt sikker på at du vil bli overrasket over hvor lett minnene kommer.
Skriv dem ned. Det er bare du som kan fortelle hva som skjedde.
Lykke til...

Slektstreff på DISchat

Jeg driver jo som de fleste vet med slektsforskning, og er et fast inventar på DISNorge`s populære chat. Her er vi mange slektsforskere og andre som hjelper hverandre med bla. å finne fram til slekta. Mange får kyndig hjelp til å tyde umulige kråketær i de skannede kirkebøkene, og atter andre får hjelp til f.eks. oppslag i bygdebøker eller andre oppslagsverk.
Vi er en meget sammensatt gjeng fra hele Norge, og det er nesten utrolig hva vi kan diskutere oss fram til. Mange av oss har faktisk også funnet felles slekt, og det er jo veldig artig. Da blir det jo selvfølgelig utveksling av ny informasjon.

Mange nye bånd har blitt knyttet.
I går ettermiddag dukket det opp ei ung dame fra Hedmark. Og det gikk ikke lenge før hun og jeg fant ut at vi hadde felles aner. Dvs. det var vel min manns aner som var felles. Noen generasjoner skilte det riktig nok, men slektsskapet får vi komme tilbake til senere. Det ble ikke helt avklart i første runde.