Kirketjener under 7 Våle-prester og bygdeskomaker

Min farfar, Lars Hvidsten, ble født 21.febr. i 1876 på Borge ved Svinevold. Altså for 135 år siden. Han var den eldste av tre søsken, og barn av Lise Martine og Anton Kristiansen Hvidsten. De giftet seg i nov. 1875 men etter bare 10 år så døde Anton, og hun ble alene med tre små barn. Jeg spurte bestefar engang om hvorfor han var "låghalt" på det ene benet, og svarte at han hadde falt ned fra stellebordet da han var liten. Det hadde nok ikke vært så lett å finne lege, slik at hofta og benet hans "leget" seg selv, med det resultat at det ene benet ble noe kortere enn det andre. Dermed forble han halt all sin tid.

Jeg har masse å fortelle om min bestefar, men skal begrense meg litt idag. Bl.a har jeg funnet et gammelt avisutklipp fra et intervju som ble gjort i 1958. Som overskriften sier var han kirketjener i Våle under 7 forskjellige prester, I 1917 begynte han som graver, og da stillingen som kirketjener ble ledig, søkte han den. Tidligere hadde hans svigerfar vært kirketjener og graver ved Våle kirke i flere år. Bestefar forteller også at det var "harde lønnsforhandlinger" med kirkevergen. Han ble tilbudt 600 kr pr år, men under 800 kr var det ikke snakk om noen kirketjenerjobb. Og det ble til slutt som Lars ville.

I sin tid som kirketjener arbeidet han under 7 forskjellige prester. Fire av de var riktignok vikarer, men de tre faste var prostene Sverdrup, Jørgensen og Storesund. Storesund var forøvrig en flittig gjest hos bestefar de siste årene mens han var sengeliggende. Ved krigens slutt i 1945 var bestefar Lars og min far i kirken for å ringe inn freden. Det har jeg skrevet litt om her.
Lars overlot etter 30 år, nøkler og jobb til min far Erling i 1947.


Bestefar var også pedell på Fjellborg i 4 og et halvt år, sammen med sin dyktige kone Elise. Elise og Lars giftet seg i 1904 og fikk 5 barn. Astri f. 1904, Arne f. 1905, Martha f. 1916, Lars f. 1918 og Erling f. 1922. Dessverre døde lille Martha du hun var bare 3 år. Familien bodde på forskjellige plasser mens barna var små. På bildet til høyre her er hele familien samlet på Fjellborg i 1929 . Av andre steder kan jeg nevne Bibo og Nåla.


Bestefar Lars ble ved sin lest som det heter. Han tok utdannelse som skomager i Oslo, og ble en velkjent bygdeskomaker. Han vandret rundt på gårdene og reparerte og sydde nytt, både seletøy og skotøy. Det ble mange sene kvelder ute på jobb, men da fikk han gjerne overnatte på gården.

Folk hadde ofte den uvanen at de, når de skulle ha nye støvler til jul, gjerne kom så sent med bestillingen, at han måtte sitte oppe hele julenatta og arbeide. Engang ble de nye støvlene levert klokka 9 på juledagsmorgen. Men slikt ville ikke kona Elise ha noe mere av. Hun ville ha jul som alle andre, og lærte folk opp til å være tidlig ute med bestilling dersom de skulle ha nytt skotøy. Fabrikklagde sko var en skjeldenhet på den tiden. Idag er det vel mere skjeldent med gode, gamledagse skomakere. Et gammelt yrke som dessverre ikke lenger er så attraktivt.

43 år og fremdeles gift

Ja tenk det :-) Idag er det faktisk 43 år siden min mann og jeg giftet oss i Våle kirke. Jeg husker at det var veldig kaldt, men ikke så mye snø som idag. En flott dag var det i allefall. Det var tidlig opp for å komme seg til frisørdamen. Det skulle jo pyntes og stelles både hud og hår må vite. Og ikke minst påkledning av "verdens flotteste" brudekjole. Men det var bare det at når jeg var ferdig pyntet på håret, så hadde jeg/vi (les frisøren) glemt at jeg hadde en genser med trang hals på meg. Etter mye om og men fikk vi av genseren, og ferden til kirken begynte.

Der sto min tilkomne og trippet og ventet, og inne i kirken satt våre foreldre, søsken, forlovere og alle gjestene.Kirken var så nydelig pyntet, med blomster og hvite laken + et hvitt saueskinn som lå på alterringen.
Det var en vakker tale som presten holdt, og etter vielsen og alle gratulasjonene, bar det avsted til fotografen i Horten sammen med våre forlovere.

Bryllupsfesten ble holdt på Fjeldborg Ungd.lokale, og der var det pyntet til skikkelig fest. Det var ca. 70 gjester, og mine aller nærmeste hadde i fellesskap laget all maten selv. Ved middagen var det ikke så mange taletrengte akkurat, men sanger var det all mass.
Det var også masse kaker og kaffe, og utpå natta ble det litt ertesuppe til den som ville ha. Dans var det også til trekkspillmusikk, og jammen tror jeg bruden tok en sang også jeg.

Gavebordet var så overfyllt at at vi ble helt overveldet. Det var faktisk 2 stk middagsservicer og 2 stk kaffeservicer, og de er inntakte fremdeles. Jeg gleder meg til å bruke det ene til jul igjen. Av andre ting kan jeg nevne div. fat, kjeler, glass, masse sølvtøy, masse tinn, blomstevaser, duker, håndklær osv... (+sikkert noe som er glemt)

Utpå morgenkvisten, da det var på tide og dra hjem tok vi turen innom min kjære arbeidsplass for Psykiatriske pasienter. Og der ble det stor ståhei. Ca 40 pasienter flokket seg om oss og ville "ta på" de flotte menneskene. De fleste av de hadde nok aldri sett et brudepar tidligere, så dette ble nok for dem en stor opplevelse.

Men altså idag er dette 43 år siden, og min kjære kom hjem med en flott blomstergruppe til oss. Takk og gratulerer med dagen idag Kåre. Vi har mange fine minner gjennom alle disse årene. Ikke minst har vi vår lille familie på tre sønner to svigerdøtre og fire flotte barnebarn og dele resten av livet vårt sammen med. Håper at det blir mange år til sammen med dere alle.

Takk for gode minner, mamma

Idag er det faktisk gått 13 år siden min mor gikk bort. Mange ganger har jeg ønsket at hun kunne fått se og oppleve litt mer av oppveksten til de 8 barnebarna sine, og ikke minst alle oldebarna. Det hadde nok gledet henne stort. At hun fikk med seg barnedåpen til sitt første oldebarn i nov. 1996. var et stort øyeblikk for henne.
Takk for alle gode minner mamma. Det er så mange minner som strømmer på.

Våle kirke og Fredsdagen 8.mai 1945

Idag, på fredsdagen, vil jeg hedre min far og farfar med deres "budskap" om at freden hadde senket seg over landet igjen etter 5 lange krigsår.
Her er et bilde som bekrefter den hendelsen i maidagene 1945.

Som kirketjenere i Våle kirke, fikk de den 8. mai 1945 et helt spesielt oppdrag. De skulle ringe inn freden i bygda. Jobben denne gangen besto i å ringe med begge kirkeklokkene i en hel time.
I Våle kirke er det to klokker, ei stor og ei litt mindre, og det er en flott klang i de. Den gang ble det ringt med håndmakt. Dvs. at min far og farfar måtte dra i "klokketauet" for å få de til å klinge, og det måtte foregå i riktig takt. Idag bruker de elektrisitet og trykker bare på en knapp, og vips så ringer de "av seg selv"

Det var en tung jobb å stå med den kimingen i en hel time, men akkurat denne dagen ringte de nok med stor glede og entusiasme.

Og det var ikke noen småklokker akkurat. Dette bilde er tatt i 1957 ved en reparasjon og opppussing av den ene klokka.
De er støpt ved det kjente klokkestøperiet ved Nauen på Sem, som er det eneste klokkestøperiet i Norge.