Rabarbra vekker minner fra barndommen

I går var jeg så heldig å få mange stilker med rabarbra av ei venninne som har hagen "full", og det ga meg mange assosiasjoner til min barndom hjemme i Våle. Der hadde vi alltid en liten rotknoll som vi unger fikk lov til å forsyne oss av. Da fikk vi utdelt hver vår kopp med sukker til å dyppe rabarbrastilken oppi. Javisst var det surt, men likevel bare måtte vi prøve. Jeg husker ennå at jeg fikk grøssninger nedover ryggen, da jeg beit i stilken......

Men idag lar jeg nok sukkerkoppen og rabarbrastilken være ett minne om lyse og herlige dager. Jeg tenker heller at jeg skal lage en deilig rabarbrakake. Oppskriften her har jeg hentet fra "God Morgen Norge" og kjøkkenskriveren Wenche.

Enkel rabarbrakake

125 g mykt smør

125 g sukker

125 g hvetemel

1 ts bakepulver

2 egg

2 ss kaldt vann

4-5 stilker rabarbra

sukker, kanel, ev. hakkede mandler el. nøtter

Slik gjør du:

Denne oppskriften er til 20 cm form. Til en langpanne gang oppskriften med 3 eller 4.
Lag gjerne en stor porsjon, jobben er den samme og kaken egner seg godt til frysning. Varm litt i ovn før servering.
Varm stekeovnen til 180 C. Skjær rabarbra opp i biter.
Rør smør og sukker hvitt og luftig. Rør inn hvetemel, bakepulver og egg. Kaldt vann røres inn helt tilslutt .Hell røren i smurt form. Legg over rabarbra og dryss over sukker, kanel og ev. hakkede mandler.
Stek på nederste rille 35-40 min.
Server kaken lun med krem eller is.

Til min kake brukte jeg litt større oppskrift med 250 gr av smør, sukker og hv.mel + 4 egg, 2 ts bakepulver og 2 ss kaldt vann og formen str er 24 cm.

Litt morsomt å forsøke noe nytt. Den var iallfall enkel og lettvindt å lage.
Håper det smaker like godt som det ser ut.

Dengang vi spilte 78-plater...

Idag fikk jeg tilfeldigvis høre en gammel velkjent melodi på radioen. Hva programmet het husker jeg ikke riktignok, men denne melodien satte meg tilbake til barndommen og vår kjære gamle platespiller, og til 78-platene som tryllet fram de fineste melodier.
Dengang var jeg vel ikke spesielt intressert i hva slags musikk jeg hørte på, bare de var syngbare med norske tekster selvfølgelig. Det var jo mor og fars musikk egentlig, men alle der hjemme likte å synge. Så da ble vi små med i "huskoret" vi også. Dengang var det Søstrene Bjørklund, Stordal og Engedal og Kurt Foss og Reidar Bøe som var mine favoritter. Og jeg hører faktisk på de ennå. Her kan du også få en liten smak på noen av de. Vandringsmenn synger, Vesleblakken, Rosen og Sommerfuglen. Denne siste husker jeg veldig godt at jeg satt og sang av full hals på en stor stein inni skogen, og trodde jeg var ei av søstrene. Hehe. Men oppdaget ganske snart at det var jeg nok langt ifra, men koselige minner er det jo. Når man er glad i sang og musikk så synger man med det nebbet man har da.

Mens jeg leita opp disse eksemplene på "TouTube" dukket det opp flere andre gode minner også. Det er faktisk mange fine sangtekster på disse gamle platene. Lytt på denne her med Marie Lovise Widnes f.eks. "Gangdøra" + teksten om du selv vil synge med. Dette er bare noen få eksempler på hva jeg lyttet til mens jeg satt her og mimret.

Sang og musikk har liksom alltid hørt til i livet mitt. Jeg har vel så og si fått det inn med morsmelka tenker jeg. Bl.a så var begge foreldre mine med i Våle Sanglag i mange år, og min far og bror har vel alltid spilt et eller annet instrument.
Bildet her er fra Sangen og Musikkens Dag på Fjellborg i Våle på slutten av 50-tallet. Både mor og far med her, og den lille ivrige tilskueren i trappa er min yngre bror faktisk.
Selv var jeg ivrig med i skolekoret på skolen, der min lærer Per Brekke var dirigent. Etterat jeg ble gift, var jeg også en liten tur innom et blandet kor her i byen. Senere har vel ikke pusten strukket helt til, men jeg pleier å si at jeg trener opp pusten og lungene mine med å synge. Jeg innbiller meg at det hjelper litt iallfall. Det er lov å drømme. HIHI. Men denne stemmen her kommer jeg nok aldri opp i mot, men nydelig å høre på er den jo. Gabriellas Song

Gryta hennar Mor.

Jeg har ei kjempestor jerngryte som jeg var så heldig å få med meg fra mine foreldres hage. De brukte den til å plante blomster i. Men før den ble plassert i hagen, så ble gryta benyttet som kokekar til min mors klesvask. Det var ikke alle som hadde innlagt vann tidlig på -50 tallet. Og ennå færre som hadde egen vaskemaskin. Jeg kan ennå huske hvor stor stas det var, da vi fikk vann i springen og vaskemasinen kom i hus. Det ble en stor forandring ja. (Her til høyre ser du nesten maken til mine foreldres første vaskemaskin)

Men tilbake til historien om gryta....
Jeg husker at brønnen var dekket med et stort lokk av treværk, og en liten lem til å løfte av. Vannet ble heiset opp fra brønnhullet med bøtter som var knytt fast med et langt tau. Så det var mange tunge løft som skulle til for å fylle den store gryta med vann. Og om vinteren hendte det seg vel at noen bøtter med snø også ble benyttet. Mellom brønnen og huset vårt, gikk det en gammel kjerrevei. Så det var et godt stykke å gå med klesvaska ned til vaskeplassen. Dermed ble det vel ofte slik at vi tre barna måtte passe litt på hverandre da, når det var storvask på gang.

En vinterdag sto mor og vaska laken og dynetrekk nede ved brønnen. Det er jo som kjent noen store flak med stoff, og spesielt tunge og håndtere når det er våte. Ikke var min mor spesielt stor av vekst heller, bare 152 cm over bakken. Så det var sikkert tungt og drive med både klesvask og de tunge vannbøttene.
Denne dagen hadde hun bare ei skylling igjen og gryta var på det næmeste full av oppvarmet vann. Hun ville bare spe på med et par bøtter snø nå, så var det hele vaska klar til å ta opp av vannet, men..... den siste bøtta inneholdt litt mere enn bare snø dessverre. Nysnøen gjemte nemlig på et par tre hestelort-kuler som oppløse seg i vannet, og dermed måtte hele klesvaska vaskes på ny. Det ble nok ikke brukt snø til opptining så mange ganger etter den opplevelsen kan jeg tenke meg. Jeg tror nok mor gråt da hun oppdaget det. Hun har fortalte denne historien mange ganger, så det var nok en riktig lærepenge for henne.

Jeg har som sagt overtatt denne store jerngryta nå, og jeg har også plantet blomster i den. Og denne historien passer jeg på og fortelle, når noen spør om hvor den flotte gryta kommer fra.

19.august. En spesiell dag?

Ja, det var iallfall en litt spesiell dag for meg. På denne dagen for 46 år siden sto jeg nemlig til konfirmasjon. Jeg hadde jo sett fram til denne dagen ganske lenge, for det var jo slik at når man hadde blitt konfirmert, ja da var man jo voksen....

Forberedelsene for min del var vel ikke så store akkurat da. Selvfølgelig hadde vi gått og lest for presten, men bortsett ifra det så dreide det meste seg om å få kjøpt ny kjole og sko. Vi var forresten det første kullet som fikk bruke konfirmantkapper. Derfor kunne vi tillate oss og bruke klær som var litt mer fargerike enn de vanlige hvite kjolene. Min var ikke veldig fargerik da, den var lyseblå husker jeg, men jeg var veldig fornøyd med den. Skoene hadde en liten hel, og det var faktisk mine første par med hel på. Jo da følte jeg meg veldig voksen. Selskapet ble holdt på gården hos en eldre kusine av meg, fordi der var det mye bedre plass. Mine foreldre hadde bare ei lita stue, og med selskap til nesten 50 personer ble den altfor liten.

En annen ting som også var litt spesielt denne dag var at min bror Arnt ble konfirmert på samme dag. Det er bare 11 mnd forskjell på oss, og siden vi begge er født helt innunder jul, ble det til at jeg skulle vente ett år med å begynne på skolen. Vi fikk gå i samme klasse, og dermed også hjelp av hverandre med lekser osv. Veldig grei løsning det...

Av gavene jeg fikk nevner jeg et flott sølvkjede med fem hvite, emaljerte blader, en sølvring, og ei spiseskje i sølv med monogram på. Ellers så fikk jeg endel penger som jeg handlet klokke, paraply og koffert for bl.a.

Vanligvis går man vel ikke rundt og husker på hvilken dato/år man blir konfirmert, men når man er slektsforsker som meg, så er det veldig greitt med slike datoer. I de skannede kirkebøkene, som jeg bruke mye, er det ofte at man finner veldig nyttige opplysninger ved konfirmasjonen. Så det er vel derfra det henger igjen tenker jeg. Greitt å vite.

Blåveislia mi

I går på påskeaften fant vi på å ta oss en liten biltur i det fine været og dro avsted mot ukjent mål. Ikke så vanskelig å finne hjem igjen, nå da vi har anskaffet oss en GPS. Den loser oss hjem uansett. Turen denne gang ble ikke så lang, men på tilbaketuren vi la veien forbi mitt barndomshjem i Våle. Jeg må alltid en tur bortom nå på våren for å beskue "blåveislia mi"

Så også denne våren. Ja den HAR kommet.... blåveisen min. De er så nydelige der de står oppi lia.


Savner nok Våle innimellom, men koselig å titte bortom når jeg er på de kanter. Det er heldigvis ikke så langt unna da, så det blir noen turer forbi i løpet av året. Det er så rart med det. Det er noe spesielt med stedet man har tråkka sine barnesko....