På gamle stier med Ramnes Historielag

På mandag ble det en tur til Jerpetjønn i Re kommune. Ramnes historielag hadde innbudt til rusletur ved den gamle skolen, og den nærmeste grenda rundt. Solheim skole ble bygget i 1910, og det var altså her bl.a min mor og hennes søsken hadde sin skolegang. Det var ca 40 stk som hadde møtt fram, og med en skikkelig kjentmann som guide, fikk vi høre mange artige historier.

Under ledelse av den 90-år gamle Erling Klausen ble det en tur gjennom et meget ulendt terreng. Han ville vise oss hvor tømmeret til skolen ble hentet fra og hvor det ble skåret. Saga var det ikke noe igjen av nå, men plassen den lå på, var ellers godt bevart. Tømmeret til skolen var visstnok det siste som ble skåret på saga, før den ble nedlagt ca. 1915.

Videre gikk veien ned mot Samuelsgrinda, hvor grensa mellom Sukke-gårdene og Jerpetjønn går. Her ble vi fortalt at rett sør fantes det et par plasser ved navn "Hølet" og "Susen", men hvorfor de hadde fått det navnet vites ikke. Derimot Samulesgrinda kom nok fra familien Samuelsen som bodde her ved FT1900. Historien sier at det var mange ungdommer som samlet seg her til festlige samvær under krigen. Ved "innbydelsene" til slike uformelle fester ble det alltid brukt dekknavnet "Jurkeputten", fordi tyskerne ikke skulle vite
hvor de holdt til. Det var jo ikke lovlig med slike sammenkomster må vite....

Vår fremragende kjentmann kunne også fortelle at veien vi sto ved, dengang var hovedveien mellom Høyjord og Holmestrand. Og den ble visstnok åpnet i 1868. Årstallet skal være hugget inn i fjellet ved Sukke. Mellom Sukke og Samuelsgrinda ligger Mandalshaugen. Plassen har fått navnet etter Olaus Mandal, en inderst som i flg Ramnes bygdebok skal ha bodd her.

Det er mangt å fortelle, men nå snur vi nesa hjemover igjen, og legger i vei opp Sagabakken. Den er smal og veldig bratt, og her var det nok mange tunge drag for hestene med tømmer. Det ble fortalt at det midt oppi bakken fantes en hvilestein som kom de tobeinte til gode. Stabbesteinene, som dengang var vanlig langs de bratteste urene, var nå borte, bortsett fra et par stk. som fremdeles var synlig. Ved enden av denne bratte stigningen var det ei stor slette. Juterønningen ble i sin tid brukt som "parkeringsplass" for hestene til alle skaugkarene. Vi kunne se rester av stallene som hadde stått her.

Vi gikk "Svintforbi" huset i "Svingen". Navnet her kommer nok av at det lille hvite huset lå i bunnen av en bakke. Dvs det var bakker opp på begge sider av huset, slik at ingen hadde tid til å stoppe her. Det ble så tungt å dra igang igjen. Huset ble brent ned for endel år siden og ett nytt er bygget opp igjen.

Herfra gikk turen opp mot Karlshus. Her bodde mine oldeforeldre Hans og Sofie sammen med sin ene sønn Edvart. Han var ungkar og en skogens mann og mange var de historiene som er blitt fortalt om ham. En av de vi fikk servert igår kveld, var da han og to arbeidskamerater hadde funnet et revehi oppi lia. Erling fortalte ivrig at karene hadde røyka ut seks reveunger + revetispa og bar dem levende hjem. Hvordan de hadde klart det ? Ja det er visst en lang historie, men de hadde iallfall brukte en vott rundt kjeften på tispa for at hun ikke skulle bite. Historien står å lese i Ramnes bygdebok også. Gården til Edvart blir i dag drevet av et ungt ektepar, og det er flott å se hvor fint det har blitt i Karlshus igjen.

Det ble også en liten stopp ved idrettssletta og fotballplassen. Skolens idrettsstevner var her, og det har nok blitt utført mange flotte prestasjoner opp gjennom tidene.

Tilbake ved Solheim skole ble det en hyggelig avslutning på turen. Barneskolen ble forøvrig nedlagt i 1965 ved den store skolesentraliseringen. Koselig samvær med en liten kaffetår og en matbit ble det også. Takk for en hyggelig tur, og ikke minst takk til Ramnes Historielag v/ Per Bjerkø og vår 90 år gamle, og usedvanlig spreke guide Erling Klausen.

Holtantjern

På dagens utflukt fant vi ut at vi ville utforske "gamle og nedgrodde" stier oppi åsen ved Hynnås. Vi parkerte på vei opp til Høgås-hytta og gikk derfra opp den bratte kneika til selve hytta. Fin utsikt fra hytta og slalomtraseen og ned mot bebyggelsen.

Derfra går det fine lysløyper innover i skogsterrenget, og det er enkelt å ta seg fram. Nedgrodde er de langt ifra :) Fredelig er det også. Det er kun fuglene som underholder med sine vakre fløytetoner. Ikke så mye dyreliv å se, bortsett i fra en liten frosk som hoppet i stien foran oss. Men det var mye skogsblomster.
Bl.a. sto det noen få molteplanter i blomst helt innved stien. Det blir vel neppe noen store mengder av det bærslaget, men et hyggelig bekjentskap i faunaen er det jo. Iallfall på disse kanter.
Videre innover har de flinke folka i den lokale skiklubben laget den rene autostradaèn. Her var det ikke noe problem å finne fram. Merket med flotte skilt og piler som viste oss hvor gata endte, visste vi hele tiden hvor vi befant oss. Turen denne gang endte ved Holtandumpa, og på veien hjemover igjen stoppet ved det lille idylliske Holtantjernet.


Gamle historier kan fortelle at det var her som "Holtangamla gikk igjen" Det var nok mange små som fikk høre at dit var det ikke så trygt å fredes på kvelds- og natterstid. Noe som forresten speidergruppa i Botne ikke tok så veldig alvorlig. De tok nemlig med seg telt og mat for overnatting og hadde det sikkert riktig så fint, her ved enden av det lille tjernet.

Oppe på den fjellknausen på høyre side var det laget til en flott sitteplass. Og det var fra dette fjellplatået som gutta i speidergjengen i sin tid satt med fiskestanga. Tror ikke at det ble så mye ørret på dem, men det var nok ikke det som var det viktigste heller. Ute på det myrlendte områdene rundt, var det jo farlig å bevege seg, så fjellpynten var en "trygg" fiskeplass. Vel trygg og trygg kan vel diskuteres. Fjellet gikk ca 7-8 meter rett ned i vannet.
Her var det også en fin plass hvor man satt og stekte børd på pinne. Veldig populært. Her er en av mange oppskrifter på pinnebrød


Jeg måtte ta et bilde herfra også. Det var så fint her. Det er i den senere tid også satt opp ei kasse med ei bok i, hvor turfolket kunne skrive ned navnet sitt dersom de vil. Og ved enden av den gamle brakka, var det laget til en fin sitteplass av gamle trestokker. Veien hjemover gikk lett og fint etter en så flott naturopplevelse.
Gleder meg allerede til neste tur..

Rusletur til Hallingsrudåsen

Med oppmøte ved Rimi, Gullhaug og avreise kl 13.00, dro en liten gjeng avsted til rusletur på skaugen. Vi skulle "bestige" Hallingsrudåsen. Ca 40 personer ble tilslutt samlet ved Sverre Foss`Blikkenslagerverksted, Hallingsrud, før vi tok fatt på oppstigningen. Som turleder/veiviser var tidligere orienteringsløper Leif Weltzien den rette mann. Han er i allfall lokalkjent i skogene her, og kunne fortelle og vise oss et par kullmiler.


Her var det bonden i sin tid ble pålagt å fremstille kull til jernproduksjonen ved bl.a Eidsfoss Jernverk. Disse to gropene ute i skogen var veldig lett gjenkjennelige med jordvoller i ytterkant, og en forhøyning i midten. Diameteren var fra 15- 20 meter, så disse var av de større milene. Driften her varte nok fram til slutten av 1800-tallet.
Her har faktisk en av turdeltagerne funnet en liten kullbit.

På høyden hadde vi fin utsikt mot vest og Re kommune og Holmsvannet. Dessverre var litt mye underskog som dekket utsikten mot øst og Oslofjorden. Langs stien var det masse liljekonvall, og tyttebær- og blåbærlyng var fulle av blomster og små kart. Vi passerte også ei minilita skogskoie som det faktisk hadde bodde folk på for bare noen år siden.

Ei lita spise og hvilepause ble lagt til ei gammel setervoll. Her ble vi fortalt at det hadde vært seterdrift fram til ca 1920. Det var en vanskelig plass å drive seter på, da det ikke fantes skikkelig vannkilde i nærheten. Så da "ildebannen" fikk tak var det ikke mye de fikk reddet, og setra ble nok flammenes rov. Den ble aldri bygget opp igjen.

Det var en hyggelig opplevelse å få være med på denne turen, men litt synd at vi ikke hadde været med oss. Det hadde nok blitt ennå mer vellykket om vi hadde blitt innvilget litt sol på veien. Takk for turen, det ga absolutt mersmak til flere rusleturer.